De siste tiårs jordbrukspolitikk minner meg om da vi var barn og samlet en haug med fyrstikker og la oppå hverandre. Så var det hver sin tur å forsøke å lirke løs en fyrstikk uten at dette skulle resultere i bevegelse i noen av de andre fyrstikkene, for da ble det motstanderens tur til å prøve. Noen ganger så var fyrstikkene så sammenfiltret i hverandre at dette ble umulig. Mens de som vi betraktet som voksne kunne sitte i evigheter, å prøve, og prøve, uten at dette førte til noe som helst, så hadde vi barna en mer pragmatisk innstilling til problemet. Det kom til uttrykk ved at mens en av oss prøvde på den umulige oppgaven, så kom gjerne en av de andre deltakerne i skade for å gi vedkommende en dult i albuen slik at floken løsnet litt på seg, noe som igjen gjorde at det ble mulig å kunne plukke floken fra hverandre. Den som ble dultet mottok selvfølgelig en unnskyldning, og fikk nytt forsøk. Forskjellen til den fastlåste og umulige jordbrukspolitikken er bare at det er ingen som gir den en dult.
Det var flere slike floker med paralleller til i dag, som jeg synes vi som barn hadde en god løsning på. Vi drev for eksempel handel. Det var riktig nok i liten målestokk, der vi med tom emballasje fra diverse handelsvarer prøvde å etterape aktiviteten som foregikk på den lokale landhandelen. Vi hadde en disk og alle ble etter nøyaktige rettferdsprinsipper utstyrt med like mange sedler. Når jeg tenker etter så var vi nok på flere områder forutfor vår tid. Uten blygsel av noe slag, eller anfektelser om at seddeltrykkingen skulle være forankret i noe gullstandard eller andre realverdier, så gjorde vi nøyaktig det samme som mange nasjoner gjør i dag. Vi utstedte sedler til det så ut som det var nok.
Vi lekte derimot ikke så lenge før vi stod overfor akkurat samme situasjonen som mange land og verdensøkonomien i dag generelt befinner seg i. Vi registrerte også de samme økonomiske og sosiale skjevheter som den franske økonomen Tomas Piketty de senere årene har brukt mye energi på å forklare verdens statsledere. Hos oss kom imidlertid nedsmeltingen av økonomien mer akutt. Kan ikke huske noen seigpining med finanskriser som kom og gikk. Også hos oss ble kapitalen anriket på for få hender. Også hos oss gikk handelen i stå på grunn av at spekulanten og kjøpmann etter hvert ble sittende med alle pengene. Men da krakket hos oss var et faktum, var det hverken snakk om bobler, emisjoner eller innsprøyting av frisk kapital.
Vi hadde ikke forstand til å igangsette en komplisert rentepolitikk for å prøve å holde handelen gående. Vi ville neppe vært mottakelige om noen hadde prøvd å skissere en slik løsning om en konstant og uforutsigbar trussel om krakk og nedgangstider som permanent skulle bli hengende over oss.
Og selv som barn skjønte vi at det ikke ville vær til det bedre om vi bare fortsatte å lage mer sedler. Vi kalte en spade, en spade og gikk øyeblikkelig til roten til problemstillingen. Det endte med en kort parlamentering med den som var kjøpmann. På en vennlig, men bestemt måte ble vedkommende forklart de mest grunnleggende økonomiske prinsipper i form av at kapitalen hadde samme egenskaper som kuskjit. Den måtte spredes for å ha virkning. Og videre at denne erkjennelse manifesterte seg i form av at vedkommende kjøpmanns møysommelig ervervede formue ikke kunne saltes ned, men måtte deles ut på ny. Hvis ikke, så var det ikke grunnlag verken for kjøpmannen eller andres eksistens. Nå ambulerte i vår verden oppgaven med å fungere som kjøpmann, og selv om det var de som måtte få repetert denne lovmessigheten flere ganger før de frivillig ga fra seg haugen med sedler, så kan jeg ikke erindre noen som direkte bestridte den økonomiske tesen bak.
Til og med når vi ble uenige og kranglet, så synes jeg det var likheter til dagens situasjon. Når for eksempel en av verdens statsledere i dag sier, «dere skaper nå en farlig situasjon», og får til svar, Nei, det er det du som gjør» så minner det jo sterkt om hvordan barn argumenterer.
O.J. Tilrem