En viktig forutsetning for å kunne bo og virke ute i distriktene er arbeidsplasser. Den næringa som virkelig har vist at det er grunnlag for å bo og virke i distriktene og langs vår kyst er havbruksnæringen. Nå begynner et dystert bilde å vise seg. I nyhetssak etter nyhetssak får vi presentert meldinger om oppsigelser, permitteringer og avlysning av kontrakter. Og dette i næringer som har sterk tilknytning til kysten og distriktene. Bakgrunnen er regjeringens bebudede beskjed om innføring av grunnrenteskatt – uten ei god og bearbeidet forankring i forkant. Dette dystre fremtidsbildet skjer med Senterpartiet og Arbeiderpartiet i regjeringskontorene!? De samme partiene som i de årene jeg satt på Stortinget snakket om hvor sentraliserende Solbergregjeringens politikk var!?. Redningen for Distrikts Norge var å få Sp/Ap inn i regjeringskontorene. De må sitte med en uggen følelse nå av å ha lurt velgerne i sine valgkamper og innlegg. Men det er håp – grasrota.

Jeg registrerer at retorikken fra media og andre er at det skulle bare mangle om ikke disse «laksebaronene» bidro til fellesskapet, som om de ikke gjør det allerede. Men den hele og fulle historien om hva de faktisk bidrar med inn i fellesskapet sies det lite om. Hvor mye de bidrar i skatt er en sak, en annen sak er hvor mye de ellers bidrar med i sitt lokalsamfunn gjennom støtte til idrettsanlegg, til kulturhus, til allbrukshus, til svømmeanlegg, eller som direkte eller indirekte arbeidsplasser. Det er samfunnsbyggere som Aino Olaisen på Lovund, som Paul Birger Torgnes på Toft, som Gustav Witsø på Frøya. Alle disse og flere av disse «baronene» har et genuint ønske om å bidra i sitt lokalsamfunn. Men er det virkelig noen som tror at eierne sitter på en sareptas krukke, og kan skattes i det uendelige? Når arbeidsplasser legges ned, og samfunn forvitrer, da kan det være for seint å be de komme tilbake.

Havbruksnæringen har vært et yndet skatteobjekt for venstresiden i politikken lenge. I de 8 årene jeg satt på Stortinget kom det flere forslag fra venstresiden om ulike skatter som skulle påføres havbruksnæringen, enten som produksjonsavgift, grunnrenteskatt eller eksportavgift. Etter behandling av flere slike forslag fra venstresiden ble det flertall i Stortinget for å be regjeringen sette ned et utvalg som skulle se på skatteinnretningen av havbruksnæringen. Utvalget som Solbergregjeringen nedsatte foreslo å innføre grunnrenteskatt. Dette resulterte i store protester fra grasrota i både Høyre og Frp, ja dog også fra Senterpartiet som alle fikk landsmøtevedtak om å gå imot grunnrenteskatt. Resultatet av denne runden ble at Solberg-regjeringen droppet å foreslå grunnrenteskatt, men kom til Stortinget med et forslag om åinnføre en produksjonsavgift i forhold til produsert mengde fisk. Dette skulle også gi ekstra inntekter til kommunene som legger til rette for havbruksaktivitet i sin kommune. Som daværende finansminister Jan Tore Sanner (H) sa det; «Havbruksnæringen er en stor og viktig næring for Norge som bidrar med betydelig verdiskaping og sysselsetting langs kysten, og regjeringen vil legge til rette med gode og forutsigbare rammevilkår. Samtidig er Norge et av de få stedene i verden hvor klima- og naturforholdene legger til rette for effektivt oppdrett av laks i sjøen. Derfor er det naturlig at en del av avkastningen tilfaller fellesskapet gjennom en produksjonsavgift.»

Det ble flertall for innføring av produksjonsavgift som havbruksbedriftene måtte betale fra 1. januar 2021, og en skulle tro at saken om grunnrenteskatt var lagt død. Men folkene i Finansdepartementet hadde ikke lagt ønsket om grunnrenteskatt bort, og med en finansminister som har glemt nærheten til grasrota og til distriktene så var det tydeligvis enkelt å hente forslaget frem igjen. Men dropper de da produksjonsavgifta som ble innført fra 2021 som et alternativ til grunnrenteskatt? Nei, det gjør de ikke. Grunnrenteskatten som foreslås kommer i tillegg til alle andre skatter som næringen og bedriftseierne betaler. Jeg har stor forståelse for at dette blir oppfattet som krevende for næringen. Selv om de tjener penger, så koster det å drive, ikke minst koster det å gjøre viktige investeringer for å utvikle næringen. Næringen har sagt at de kan betale mer i skatt, men det finnes også en grense og innretningen må bli riktig.

For at det fortsatt skal bo folk i husan, at det skal være arbeidsplasser i distriktene så må vi ha disse direkte og indirekte arbeidsplassene som havbruksnæringen gir oss. Det kom til et grasrotopprør fra velgerne i både Høyre, Frp og Senterpartiet når Solbergregjeringens utvalg foreslo grunnrenteskatt. Vi får satse på at den samme grasrota samler seg nå og sier tydelig ifra til sine folk på storting og i regjering. Nok er nok! Vi trenger havbruksnæringen for å bevare arbeidsplasser og bosetting i Distrikts-Norge, og da må det vises gjennom håndteringen av slike skattespørsmål.

Levanger, 06.11.22

Margunn Ebbesen