Årets jordbruksavtale, sett i forhold til situasjonen landet er oppe i, er for dårlig. Når ikke de partene som har forhandlet klarte det bedre, så må stortinget ta på seg oppgaven med å skaffe landet en jordbruksavtale som er i tråd med stortingets egne vedtak. Stortinget har vedtatt at det skal gjennomføres en opptrappingsplan for inntektsjamstilling med andre grupper, basert på et riktig tallgrunnlag. Da må stortinget sørge for at dette kommer skikkelig i gang. Man må ha høyere ambisjoner for norske matprodusenter, norsk sjølforsyningsgrad, beredskap og rettferdig fordeling, enn bare å få til en underskrevet avtale.

Gårdsbruk legges ned, jordbruksareal går ut av drift, stadig flere bønder er overarbeidet fordi de må ut i annet arbeid for skaffe penger til å dekke utgiftene på bruket, og strekket i inntekt i jordbruket har aldri vært større. Dette er situasjonen i jordbruket i dag, og krever helt andre tiltak enn årets jordbruksavtale inneholder. Også denne avtalen setter et såkalt effektiviseringskrav om at bonden skal løpe fortere og produsere mere.

Når en legger til usikkerheten i verden, med krig i Ukraina og tørke i Spania, så burde matberedskap, forstått som økt sjølforsyningsgrad, få første prioritet. Det er først og fremst to faktorer som kan øke sjølforsyninga. Det er mer jord i hevd og flere bønder til å produsere mat på landets egne ressurser.

Når det er snakk om militær beredskap ser milliardene ut til å sitte løst, men matsikkerhet er en forutsetning for å kunne forsvare seg militært. Derfor er matberedskap enda viktigere enn våpen og ammunisjon.

Det er flere elementer i avtalen som krever at stortinget rydder opp.

En av kostnadene som normaliseres er realrenten. Realrente er faktiske renteutgifter fratrukket prisstigningen på den lånte delen av kapitalen. Faktiske rentekostnader på 4,5 mrd kroner blir fratrukket en prisstigningsgevinst på 3,8 mrd kroner. Prisstignings-gevinsten på 3,8 mrd kroner føres som en inntekt. Alle som betaler på gjeld vet at renteutgifter er penger du faktisk må betale, mens verdistigning på gårdsbruket ikke kan brukes til å betale regninger med. Jordbruket mangler 3,8 mrd kroner for å dekke faktiske renteutgifter. Disse 3,8 mrd kroner ca 94 000 kroner per årsverk i jordbruket. Når en trekker denne summen fra inngått avtale, så er den reelle avtalen bare på 300 millioner.

Å øke sjølforsyningsgraden krever at mer jord tas i bruk. Da er tilskudd til drenering av den dyrka jorda som ikke er i god nok hevd, særdeles viktig. Det trengs også tilskudd til å dyrke ny jord og til å ta tilbake den tidligere dyrka jorda som krattskogen er i ferd med å overta. Det er ikke uvanlig at kostnaden pr dekar for å drenere jord ligger på 10 000 kroner. Da blir avtalen om å øke tilskuddet til 4000 pr dekar for lite. Det påfører altså bonden netto kostnad å sette i stand jorda. Troen på at dette skal utløse økt aktivitet er neppe så stor, ettersom man ikke øker den totale rammen for tilskuddet.

Vi trenger å produsere gras der vi ikke kan produsere korn, grønnsaker og potet, sånn at vi fortsatt kan utnytte drøvtyggernes unike evne til å omgjøre gras til menneskemat.

Kvoteordningen for melk rigges nå for økt sentralisering av produksjonen. Det vil bli to år der hele kvoten kan selges privat, før man går tilbake til dagens regler. Dette vil kunne føre til at utleide kvoter i større grad blir solgt, men det vil også stimulere de som er i tenkeboksen om de skal bygge til lausdrift eller ikke, til å selge kvoten. Når driftsplanen viser røde tall etter utbygging, øker sjansen for at det blir salg. Endring av skattereglene stimulerer også til salg framfor utleie.

Rammene for tilskudd til investering i lausdriftsfjøs er økt til 50 % og til 5 millioner. For Nordland er taket på 5 millioner fjernet. Dette gir muligheter for at flere bygger om til lausdrift, men det betinger at lønnsomheten blir økt så mye at driftsplanene viser svarte tall. Det er lite som tyder på at dette oppgjøret er godt nok til det. Hvis du ikke kan klare deg som bonde, nytter det ikke å få penger til å bygge ulønnsomme fjøs.

Det er bra at det brukes penger på velferdsordningene, men det monner ikke. Økningen i tilskudd er mindre enn lønnsøkningen til avløserne. Dermed gir ikke dette netto inntektsøkning, men det gir forhåpentligvis mer fritid.

Regjeringa skyter seg selv i foten, og forsaker sin egen regjeringsplattform som lover grønn omstilling i norsk landbruk og tetting av inntektsgap. Det er for liten handlekraft i landbrukspolitikken. De som ønsket et regjeringsskifte for to år siden, og var opptatt av landbruket, er blitt sviktet av denne regjeringen.

Per-Anton Nesjan

Medlem av sentralstyret og 2. kandidat ved fylkestingsvalget i Nordland for Rødt