La meg være litt personlig.

Jeg husker stolen. Og pulten. Og hodepinen. Skrivekrampen. Og forsvinnende lite læringseffekt.

Det er selvfølgelig lekser vi snakker om. Flere elever ved Nordhus skole valgte akkurat lekser da de skulle skrive leserinnlegg i BA som del av arbeid med argumenterende tekst i norskfaget. Under tirsdagens møte i driftsutvalg I i Brønnøy fortalte fem elever politikerne hva de tenker om leksefri skole.

– Når jeg ikke har motivasjon til å gjøre lekser er det vanskelig å lære, sa en av dem.

– Jeg konsentrerer meg mindre på skolen fordi jeg vet jeg må hjem og gjøre lekser. Jeg blir umotivert, sliten og trøtt, og føler jeg har fast overtidsarbeid. Når jeg er på trening tenker jeg på at jeg må hjem for å gjøre lekser, sa en annen.

Det bør berøre de fleste. Det berører i alle fall meg, for jeg husker det samme.

Jeg tror nok at barn er forskjellige. Mange barn har nok et visst utbytte av lekser. Og mange makter dem sikkert godt. For mange er de nok likevel en tung belastning. Jeg var ett av de barna. Jeg har ikke annet enn dårlige minner fra å gjøre lekser. Til dels veldig dårlige minner. Jeg følte aldri at jeg lærte noe, og jeg husker dager som forsvant i en mølle av meningsløse lekser.

Etter hvert sluttet jeg å gjøre lekser. Jeg tror ikke jeg har gjort lekser i tradisjonell forstand siden 8. eller 9. klasse. Det forringet ikke læringen min, jeg hadde gode karakterer gjennom ungdomsskolen. Jeg klarte også å følge undervisningen. Men det tok vekk litt av presset. Her kan det helt klart være forskjellige erfaringer - disse er mine.

Jeg føler på det syvendeklassingen fra Nordhus sier om fast overtid. For det er helt sant. Vi som er i fast arbeid regulert av arbeidsmiljøloven kan ikke ha pålagt så mye overtidsarbeid som mange elever pålegges. At de har en kortere arbeidsdag er i den sammenhengen ikke så vesentlig. Ekstraarbeid utenom «arbeidsdagen» oppleves i min erfaring alltid som mer belastende.

Når jeg kommer hjem fra jobb har jeg et behov for å koble av. Det tror jeg også barn har.

Lærer Susanne Larsen fortalte politikerne at hun er opptatt av å ikke gi for mye lekser.

– Jeg har vært tydelig for elever og foreldre at lekser ikke skal være en kamp på hjemmebane, da må de ta kontakt. Det er ingen læring i det, sa hun.

Det er en holdning man må applaudere.

Så erkjente både elever og lærere overfor politikerne at det er noe man må øve på hjemme. Gangetabellen bør henge på do, og man må øve på å lese hjemme. Det er jeg enig i. Så kan man kanskje diskutere om det er akkurat «Synnøve Solbakken» man skal lese, det er en annen diskusjon.

Jeg har ikke barn, og det er mildt sagt noen år siden sist jeg gikk på skolen. Rektor Ståle Brun sier foreldrene forventer at barna skal få lekser. Det er kanskje ikke så rart, siden man alltid har hatt lekser. Jeg vet jo ikke hvordan det reelle leksetrykket er for elevene i Brønnøyskolene.

Men. Jeg er ganske sikker på at det sitter barn i mange hjem i Brønnøy som har tårer i øynene fordi de sitter med det som for dem er en kinesisk embedseksamen etter konfucianske rammer. Jeg vet det, fordi jeg har vært der selv.

Politikerne ønsket velkommen en søknad fra Nordhus om å prøve ut leksefri skole. Rektor sier at de skal sette seg ned og se på en slik søknad. Og - det er forfriskende å høre - det skal skje sammen med opplæringskontoret og elevene.

Jeg er veldig fristet til å bare omfavne konseptet leksefri skole uten videre. Det er kanskje forhastet. Men det frister.

Simon Aldra

Journalist i Brønnøysunds Avis

foto
Journalist Simon Aldra skriver om egne erfaringer meg lekser.