At Senterpartiet lider av blind reverseringsmani er ikke noe nytt, men hvor er ansvarligheten i Arbeiderpartiet?

Til tross for motstand fra et samlet juridisk fagmiljø, sendte justisminister Emilie Enger Mehl nylig ut forslag om å reversere domstolsreformen på høring. Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil altså reversere en reform som har styrket innbyggernes rettssikkerhet, skapt sterkere fagmiljøer og effektivisert rettsvesenet. Forstå det den som kan.

Mot slutten av fjoråret kunne NRK fortelle at barneombud Inga Bejer Engh frykter en reversering av domstolsreformen vil svekke barns rettssikkerhet. Det er en tilbakemelding regjeringen bør ta på ramme alvor. Jeg sliter med å se hvem som skulle være bedre til å gjøre en slik vurdering, enn en tidligere dommer som nå er ombud for å ivareta barnas beste.

Barneombudet er ikke alene om å advare mot den reverseringen. Det finnes i det hele tatt ingen faglige råd som tilsier at det vil være klokt å gå tilbake til den gamle strukturen av domstolene. De eneste som klamrer seg fast til fortiden er regjeringen og enkelte tidligere sorenskrivere som savner sjefsjobben sin. Da må vi stille oss spørsmålet: Hva er viktigst av stillingsvernet til domstolsledere og barn og folks rettssikkerhet? For Høyre er det ingen tvil om at sistnevnte trumfer alt.

Norske domstoler nyter høy tillit i befolkningen, og har historisk sett vært veldig gode. Samtidig har det også vært enkelte utfordringer:

De store domstolene har til tider hatt lang saksbehandlingstid, samtidig som de mindre har hatt ledig, uutnyttet kapasitet. Det har vært vanskelig å rekruttere dommere til små tingretter, og saker avgjøres ulikt fra domstol til domstol. I tillegg har omfanget av reguleringer og rettskilder vokst, slik at det er umulig for dommere å ha oversikt over alle rettsfelt. Det har ført til større behov for spesialisering, faglig oppdatering, og ikke minst et fagmiljø hvor dommerne kan lære av hverandre og diskutere rettslige spørsmål.

Dette var utfordringer Riksrevisjonen tok opp i sin kritikk av Norges domstoler for noen år tilbake. Høyre-regjeringen tok derfor grep for å samle flere domstoler i større rettskretser, slik at dommerne kan ta saker ved flere tinghus innenfor sin krets, og dermed gi innbyggerne en raskere rettsprosess. Lang saksbehandlingstid er en stor påkjenning for barn i en vanskelig familiesituasjon eller kvinner som lever i en voldelig relasjon. Disse gruppene har fått bedre rettssikkerhet etter domstolsreformen. Ingen har dårligere tid enn et barn i en vanskelig familiesituasjon, eller kvinner som lever i en voldelig relasjon. For dem kan unødvendig ventetid være en ulidelig påkjenning.

Justisminister Emilie Enger Mehl er en blind forsvarer for Senterpartiets reverseringsmani, og vil nå ta et aktivt steg for å svekke norske borgeres rettssikkerhet. Det er selvsagt oppsiktsvekkende, men ikke særlig overraskende. Jeg er derimot svært overrasket over at et vanligvis ansvarlig parti som Arbeiderpartiet går med på dette. Når skal regjeringen slutte å bruke domstolen som en politisk lekegrind, fremfor å ta dem seriøst som den tredje statsmakt?

Arbeidet med domstolsreformen har vært en lang prosess, men gir nå gode resultater. For å sitere sorenskriver i Agder tingrett Robert Versland, ikke bare styrker domstolsreformen rettssikkerheten, den er også norgeshistoriens mest distriktsvennlige reform: Ingen domstoler er lagt ned, ingen ansatte er flyttet på og ingen dommere eller øvrige medarbeidere har mistet jobbene sine.

Regjeringen fremstår resistent mot fakta. De ignorerer at Høyesterett, Juristforbundet, Dommerforeningen, domstolsadministrasjonen, Barneombudet samt alle landets førstelagmenn og sorenskrivere er for dagens organisering av tingrettene. Det ville vært interessant å vite hva vår ferske justisminister vet om behovet for «stedlig ledelse» i domstolene, som domstolene selv ikke vet.

Når justisministeren da proklamerer reformtretthet i Norge, etter åtte år med Høyre i regjering, har vi et godt råd:

La domstolsreformen ligge. For barna. For rettssikkerheten. For fremtiden.

Ingunn Foss

Stortingsrepresentant (H) i justiskomiteen