Onsdag ble vår lokale krigsseiler Edvard Lilleheil tildelt to medaljer for sin innsats. Det er en organisasjon i Canada som arbeider med å hedre de som utførte den livsviktige og belastende tjenesten til sjøs i skjebneårene 1939–1945. Lilleheil (98) er blant de siste gjenlevende fra denne gruppen som vi skylder så mye. Fra før har han Krigsmedaljen, St. Olavsmedaljen med ekegren og Haakon VIIs Frihetsmedalje. Velfortjente utmerkelser til en mann som utsto mange prøvelser, blant annet tre torpederinger og 37 døgn i livbåt etter en av dem.

Men det er en kjent sak at hederen kom sent og i noen tilfeller aldri for krigsseilerne. Det er også en kjent sak at mange av dem som kom hjem fikk psykiske lidelser etter den utmattende tjenesten hvor tyske ubåter kunne gjøre slutt på livet når som helst. 3.700 av krigsseilerne mistet livet. Etter krigen gikk de for lut og kaldt vann, det var dårlig med hjelpeapparat eller bevissthet rundt de psykiske belastningene krigstjenesten hadde ført med seg. Det måtte også kjempes om hver en krone. Først i 1972 bevilget Stortinget dem utbetalinger fra Nortraships Sjømannsfond, penger som var satt av under krigen.

Alt i alt ble svært mange av krigsseilerne tapere etter krigen. Det var blodig urettferdig med tanke på den innsats de hadde lagt ned i kampen for frihet, ikke minst når det ses opp mot hva rederne satt igjen med etter krigsinnsatsen. Medaljene Edvard Lilleheil har fått før og fikk denne uken retter opp noe, men altfor mange av hans brødre fra tjenesten har fått en urettferdig behandling etter alt de ga.

Det er mange måter å skape oppmerksomhet om en gruppes sak på. I denne sammenhengen må også Jon Michelets bokserie om krigsseilerne. Før sin død i 2018 rakk han å fullføre sin litterære bauta over dem som ga så mye og ofte fikk så lite igjen. Michelets bøker ble folkelesning og ble med det den oppreisningen for krigsseilerne som forfatteren ønsket å skape. Og som krigsseilerne fortjener.