Sør-Hålogaland bispedømme framstår som et av Den norske kirkes sentrale folkekirkebispedømmer. Medlemsprosenten og oppslutningen om flere av de viktige livsritene ligger til dels godt over gjennomsnittet for Den norske kirke som helhet. Dette er et godt utgangspunkt for videre arbeid. Blir jeg Nordlands neste biskop, vil jeg arbeide for å styrke og videreutvikle folkekirken. Å være folkekirke er en bestemt måte å være kirke på. Den skal inkludere og gi rom for alle mennesker. Med sin åpenhet mot verden og menneskene er folkekirken den kirkeform som best samsvarer med evangeliet. Guds nåde gjelder alle mennesker.
Karakteristisk for folkekirken er at den er vevd inn i lokalkulturen og lokalsamfunnet. Et viktig tilknytningspunkt for mange er selve kirkebygningen. Den er rommet for de viktige livshendelsene, dåp, konfirmasjon, vielse og gravferd. Nettopp som sted for livsritene har mange en sterk tilhørighet til «sin» lokalkirke. Kirken skal være «en åpen dør» for alle som ønsker å komme. Gjennom gudstjenesten og de kirkelige handlinger skal den bidra til å hvelve en himmel over våre liv.
En av de sentrale folkekirkelige livsritene er dåpen. Svein Ellingsens salme «Fylt av glede over livets under» er mye brukt som dåpssalme. Den setter ord på erfaringen av livet som vi får når vi står med et nytt menneskeliv i hendene. Livet er gitt som gave, uforbeholdent og betingelsesløst. I dåpen bekreftes at mennesket er skapt av Gud. Samtidig understrekes livets sårbarhet. Selv om kirken døper både barn, ungdom og voksne, får barnedåpen på en særskilt måte fram det grunnleggende: at det skjøre livet er helt og holdent overgitt i andre menneskers hender. Dåpen er en nådehandling, et sakrament, det vil si en fysisk tegnhandling bestående av vann og ord (Kristi befaling om å døpe), hvor Gud gir oss sine gode gaver. Dåpen formidler også trygghet. Jesus har sagt at han vil være med oss alle dager. Vi legger barnets framtid i Guds hender. I dåpen får vi Guds velsignelse for livet.
Endelig er dåpen det vi gjerne kaller en initiasjonsrite. Det vil si at barnet innlemmes i menighetens, i kirkens fellesskap. Man blir medlem av kirken gjennom dåpen. Slik gir dåpen tilhørighet, identitet. I den forstand hører dåpen hjemme i den gudstjenestefeirende menighet, som mottar dåpsbarnet i fellesskapet. Derfor er kirkerommet og menighetsfellesskapet dåpens primære sted. At kirken inviterer til drop-in dåp er med på bygge ned terskelen til dåpsfeiring i kirkens rom. Vi må bruke kirkene våre, ikke tenke at dåp skal skje alle andre steder.
Hallgeir Elstad
Professor dr.theol.
Bispekandidat Sør-Hålogaland