Jeg husker godt den gangen da jeg av og til fikk spørsmålet om jeg kunne hjelpe til med å hente en pasient med bårebilen. Alarmen hadde gått. En syk person måtte legges inn på sykehuset og det var behov for “ambulanse” for transport til legeskyssbåten som lå til kai på Vegstein.

Beredskapen besto den gangen av en drosjesjåfør med tilgang til en bårebil som knapt nok var utstyrt med en oksygenflaske. Det var ingen krav til medisinskfaglig kompetanse, ingen krav om responstid og heller ingen krav om vakttjeneste og topersonsbetjent bil. I verste fall var sjåføren på tur med en passasjer til Eidem, mens den syke bodde på Nes. Underveis måtte sjåføren prøve å skaffe en medhjelper slik at de var to til å løfte båren med pasienten.

Bårebilen var en gammel rød og hvit Mercedes som stod prakert i en garasje på Gladstad. På vinterstid måtte først snøen skufles bort fra garasjeåpningen før porten kunne åpnes. Og det var alltid med en viss spenning nøkkelen i tenningslåsen ble vridd om. Var det nok strøm på batteriet til at bilen startet? Bilen måtte alltid rygges en liten halvmeter bakover først for å få nok fart til å komme over isvollen som la seg foran garasjeporten. Hvis ikke ble man bare stående og spinne, og man måtte sige tilbake inn i garasjen for å ta ny sats.

Dette høres kanskje ut som en fortelling om hvordan det var i “gamledager,” for lenge, lenge siden. Men det er det ikke. Dette er en fortelling fra tidlig 2000- tall. For ca 15 - 20 år siden.

Sånn var den kommunale akuttberedskapen den gangen. Heldigivs har mye skjedd siden da. Legeskyssbåt er erstattet med ambulansebåt stasjonert på Vega, døgnbemannet med helsepersonell med akuttmedisinsk kompetanse. Bårebil er erstattet med ambulansebil, fylt med medisinsk utstyr, teknologiske hjelpemidler, medikamenter og prosedyrer for hvordan håndtere akutt syke mennesker. Den står i en garasje, alltid med et toppladet batteri og er til og med oppvarmet, noe som er spesielt viktig for behandlingen av syke personer. Og så er den døgnbemannet med ambulansepersonell - med responstid. Fagpersoner som er drillet på akuttmedisinsk behandling, som til en hver tid er parat til å rykke ut for å gi prehospital behandling ved akutte og subakutte hendelser. Og når det er behov for avklaringer om behandlingen har de kontakt med legevaktslegen og med spesialisthelsetjenesten på sykehuset underveis i transporten inn til sykehuset. Til og med når det kommer til utdanningen av ambulansepersonell har det skjedd en utvikling. Det som før var et fagbrev har nå blitt en fullverdig bachelorutdanning; det vil si på samme nivå som for eksempel sykepleier, fysioterapeut og politibetjent.

Og når vi er inne på dette med akuttberedeskap, er det viktig å skille mellom de tre hastegradene som brukes når det er snakk om behovet for medisinsk helsehjelp - rødt, gult og grønt. Rødt er det akutte, når det står om liv og minuttene teller. De situasjonene der det er behov for rask respons og stabilisering før transport til sykehus. På rødt nivå ringer vi 113, og det er ambulansetjenesten, som har krav om å rekke frem til den syke innen en hvis tid, som rykker ut, med blålys og sirener om nødvendig. Gult er når det haster og det ikke kan vente til neste dag, men det ikke står om liv. En fiskekrok i fingeren eller en uavklart infeksjon. På gult nivå ringer vi 116117 og kommer til legevaktsentralen. Minuttene går, men behovet for helsehjelp er ikke livstruende og det kan brukes tid på å hente inn informasjon og avklare situasjonen. Grønt er vanlig respons og som i hovedsak foregår på dagtid innenfor kontortiden. På grønt nivå ringer vi legekontoret og bestiller time for oppfølging hos fastlegen.

Mye har skjedd de siste 15- 20 årene. Og utviklingen innen prehospitale tjenester fortsetter, enda raskere nå enn før. For noen uker siden var jeg så heldig å få være med på en omvisning i det nye distriktsmedisinske senteret (DMS) i Brønnøysund. Senteret skal inneholde polikliniske tjenester fra Helgelandssykehuset, som gynekologi- og hjerteundersøkelser. Også ambulansetjenesten i Brønnøysund blir stasjonert der. Men det kommer også til å bli en spennende synergi mellom den kommunale legevakttjenesten og sykehusets tjenestetilbud, som for eksempel innen røntgen og CT. Det nyeste av utstyr innen radiologi tas i bruk og sykehuset ansetter fagpersonell til å drifte røntgenavdeling. Og vegg i vegg etableres den kommunale legevakttjenesten, som fra tid til annen får inn akutt syke mennesker der et CT-røntgen av for eksempel hodet effektivt vil kunne konstantere riktig diagnose og det dermed kan gis rett behandling raskt. Og da jeg gikk i korridorene der og fikk et innblikk i hva som kommer til å bli et fantastisk prehospitalt tjenestetilbud til innbyggerne i Brønnøysund og Sømna, tenkte jeg: “Skal ikke vi vegværinger være med på dette? Skal ikke vi også få tilgang på denne spisskompetansen og nyutviklingen?” Og neste tanke var klar: “Jo, selvfølgelig skal vi det!” Vi skal ikke godta å være annenrangs borgere som blir avspist med gårsdagens teknologi og fjorårets tilgang til faglig kompetanse. Vi skal ha lik tilgang på like tjenester uansett hvor vi bor i landet, om det er på en øy uten fastlandsforbindelse eller om det er langt inn i et dalstrøk med kronglete vei. Men for at vi skal få til en slik utvikling må vi tørre å se på det vi har av tjenester i dag og tørre å diskutere mulighetene som finnes i fremtiden. Det skjer ikke av seg selv og det er ingen som gjør det for oss. Hvis vi skal være med, må vi melde oss på.

Til deg som kjenner på bekymring, utrygghet og redsel når det blir snakk om å utrede et interkommunalt legevaktsamarbeid, vil jeg si: Det er viktig at alle spørsmål, alle eventualiteter, alle mulige slags situasjoner som kan oppstå utredes godt før det tas en beslutning. Fakta må innhentes og statistikk må legges frem. Forslag skal ut på høring sånn at innbyggerne, fagforeningene, interesseorganisasjonene og samarbeidspartnere kan uttale seg. Og kommer det fram at det fortsatt er ubesvarte spørsmål og uklarheter, må administrasjonen innhente mer kunnskap og gjøre flere avklaringer. Det er en kommunedirektørs fremste oppgave å belyse en sak så godt som mulig sånn at de folkevalgte kan fatte et vedtak på et godt kunnskapsgrunnlag. Sånn er det med alle saker - sånn er det også med denne saken.

En så viktig sak som gode helsetjenester til våre innbyggere skal behandles med respekt, og med den tid den trenger. Og nettopp fordi dette har så stor betydning for Vegas befolkning, må vi fra tid til annen se på tjenesten, evaluere den og utvikle den i takt med tiden.

Hilde Sprækenhus

Leder Vega Ap

Formannskaps- og kommunestyremedlem