Jeg har levd i et hurtig tempo i hele mitt voksne liv. Jeg har også slitt med angst og depresjon i hele mitt voksne liv. I alle disse årene hadde jeg kondis til å løpe fra det, holde det i sjakk.

Men alderen innhenter oss alle, og kondisen er ikke den samme. Jeg søkte hjelp via fastlegen min i 2017. Jeg sa at jeg hadde behov for å snakke med en psykolog. Jeg fikk beskjed om at det var to års ventetid. OK, jeg fortsatte i samme tempo med manglende kondis. Og da et mangeårig forhold med min samboer tok slutt, tok jeg kontakt igjen. Jeg ga uttrykk for at jeg virkelig hadde behov for en profesjonell å snakke med. Beskjeden jeg fikk var at det var ytterlige to år å vente. Jeg valgte da å leie ut leiligheten min i Oslo, flytte hjem til Helgeland, og i løpet av to uker var jeg inne i systemet med fantastisk hjelp fra helsepersonell på min hjemplass. Jeg hadde maks flaks med psykologen jeg kom til. Vi hadde god kjemi, og alle som kjenner meg vet at respekt er noe man gjør seg fortjent til. Og respekt fikk jeg for henne. I 1,5 år gikk jeg i samtaleterapi med henne og verktøykassa mi vokste seg fra mager til stor. Jeg lærte ekstremt mye om alle de tingene jeg hadde stappet ned i støvlene over så mange år. Jeg fikk tømt støvlene og jeg fikk en forståelse for hva, hvorfor og hvordan.

Det kommer et men.

Det samlebåndsystemet jeg måtte gjennom med utallige tester, evalueringer og sjekke bokser som ikke passer meg. Det er et system som er bygd opp av byråkrati og ikke menneskelige følelser. At man skal forholde seg til fem svaralternativer hvor ingen av svarene er riktig, hva gjør man da? Min behandler forstod meg, men måtte likevel forholde seg til byråkratiet. Hun ville ikke avskjedige meg, men hun måtte, fordi jeg i følge regnskogen av papirer jeg hadde fylt ut var for frisk til å fortsette hos henne. Jeg passet ikke inn i boksene. Det samme gjaldt angstmestringsgruppa jeg var en del av i et halvt år. Jeg var der fordi jeg ikke ville svikte gruppa. Men all kunnskapen som ble delt av gruppeleder, var ting jeg kunne fra før. Jeg har ikke et vondt ord å si om hverken han eller psykologen min, men jeg vil refse systemet.

Så, det som provoserer meg er at de på toppen skryter av at de har gjort køene mindre inn til psykisk hjelp, er basert på at de jager ut andre som er i systemet og fremdeles trenger å være der.

Når jeg får et angstanfall, så slutter kroppen min å lystre. Jeg skjelver, jeg mister følelsen i ansiktet og derfor også muligheten til å snakke. Jeg klarer ikke å konsentrere meg om noe som blir sagt til meg, og det føles som jeg skal besvime. Angst er for meg en fysisk sykdom, sist jeg sjekket satt hodet fast på kroppen min.

PS: kan vi snart slutte å skille somatisk og psykosomatisk helse?

PPS: Kan de øvrige slutte å skryte på seg at køene inn til hjelp har blitt kortere, når det har blitt løst med å spa ut de som allerede er der? Det er klart at ventetiden blir mindre da.

Hanne Pernille Andersen