Rødt er per i dag det eneste partiet som er motstander av våpenhjelp til Ukraina, og denne saken skal opp på landsmøtet i partiet i april. Nokså uforsonlige fløyer i partiet diskuterer nå dette spørsmålet i mediene. En meningsmåling viste nylig at mer enn hver tredje Rødt-velger er nølende til, eller motstander av at Norge skal gi våpenhjelp. Denne imperialistiske angrepskrigen må møtes «på andre måter enn våpenhjelp», heter det. Andre «krever stans i krigshandlingene», og «FN må inn». Dette blir som tomme slag i luften. Som om ord og besvergelser er det det ukrainerne trenger når det fascistiske regimet i Russland bomber boligblokker, sykehus og skoler, og når de ødelegger vann- og elektrisitetsforsyningen for å skape mest mulig lidelse for befolkningen.

Nå spiller det selvsagt ingen rolle hva Rødt måtte mene for det som skjer på slagmarken i Ukraina, for et stort flertall i vårt folk, og alle andre partier vil donere våpen. Nå ser det heldigvis ut som om landet om ikke lenge også kan få sårt tiltrengte jagerfly.

Debatten i Rødt er til innvortes bruk. Her får profilerte Rødt-medlemmer vise fram sitt verdensbilde; dette er en «stedfortrederkrig» mellom Russland og USA/Nato. Å gi våpen til Ukraina er samtidig å støtte USA-imperialismen. Det er som om Ukraina er fraværende i et slikt perspektiv. Man tar ikke inn over seg at krigen står om Ukrainas eksistens, at en nasjon med 45 millioner mennesker, og Europas nest største land i utstrekning skal få være en fri og uavhengig stat. Denne måten å betrakte krigen på får da et tragisk sammenfall med det russiske regimets syn, som benekter Ukrainas rett til å eksistere.

Det synes som om noen på venstresiden har glemt sin egen historie, den som formet så mange. Hele venstresiden jublet da USA måtte trekke seg ut av Vietnam. Det anti-imperialistiske engasjementet var identitetsskapende. Jeg kan ikke huske at noen av dem som nå er imot å gi våpen til Ukraina, var motstandere av at Sovjet og Kina støttet FNL og Nord-Vietnam med våpen, selve forutsetningen for at USA rømte landet.

Når Russland nå invaderer og terroriserer Ukraina, så snur ikke det fortegnet på USAs krigføring i Vietnam, Irak og andre land. Men nå gjelder det Ukraina!

Denne nølingen, forvirringen og uenigheten blant folk på venstresiden viser at historien gjentar seg på tragisk vis. Da tyske og italienske bombefly slapp sin dødelige last over spanske byer under borgerkrigen der nede i mellomkrigstiden, ble det i flere land igangsatt innsamlingsaksjoner til humanitær hjelp. I tidsskriftet «Veien frem» skrev Nordahl Grieg sine «inntrykk fra Barcelona»:

«I disse dager sendes en rekke ambulanser sydover til Barcelona, la oss huske at ambulansene skal brukes efter at bombene har falt. Likkister er det også, rett betenkt, bruk for ved en slik situasjon. Likkister til Spania! Det er den humanitære hjelps siste, konsekvente parole. La oss istedenfor reise folkekravet: Luftvernkanoner til Barcelona.»

Hvis ikke Ukraina får det de trenger av våpen, blir det det samme som å be dem rekke hendene i været.

Det vil være et svik.

Den gamle fascismen måtte nedkjempes på slagmarken. Er det noen som i ramme alvor tror at den nye aggressive russiske fascismen vil gi seg av andre grunner?

Olav Hermansen