Til Brønnøysunds Avis forteller Kai Fosdahl om det som må være noen av de mørkeste timene i hans liv. Fredag 27. mars fryktet han for livet til broren Kjell Inge Fosdahl. Kai fikk ikke tak i ham, og han hadde ikke nøkkel til leiligheten broren befant seg i. Han gjorde som de fleste av oss ville gjort: Ringte politiet. Der fikk han beskjed om å ringe helsevesenet. Men verdifull tid gikk tapt mens han fant fram i systemet, og ved andre gangs henvendelse til politiet avsluttes samtalen rett og slett ved at politiet legger på. Det tok flere timer før broren ble hentet ut av helsepersonell. Kjell Inge Fosdahl døde 16. april.
Det er viktig å understreke i denne saken at legene sier at en raskere respons sannsynligvis ikke kunne hjulpet. Kjell Inge Fosdahl fikk etter alt å dømme et kraftig hjerneinfarkt. Men svaret på dette får vi aldri sikkert, i lignende saker vil det alltid være viktig at helseetatene kommer raskt til stedet, så liv og helse kan reddes. Kai Fosdahl står fram med dette for å bidra til at en slik systemsvikt ikke kan skje igjen. Det er i ånden til Kjell Inge, som var en engasjert journalist i lokalpressen i mange år.
Dette må aldri få lov til å skje igjen. Det er for vanlige folk ikke lett å vite alle nummer til nødsentralene og hvem som gjør hva. Nettopp derfor bør nødsentralene ha god kontakt med hverandre og bistå slik at viktige saker blir løst i godt samspill. Alle kan ikke gjøre alt, men når liv står på spill må det tas ansvar for at hjelpen kommer raskest mulig. Denne saken må bli en lærepenge, slik at samspillet foregår på en helt annen måte neste gang noen står i denne situasjonen.
Opp i alt dette er det godt å se at politiet tar grundig selvkritikk og lover å ta kontakt med Kai Fosdahl. Den beklagelsen de her gir er helt på sin plass og gir håp om at lignende ikke skal skje igjen. Politiet vil sammen med helsepersonell gå gjennom det som skjedde, slik at det ikke skjer igjen. Det er bra, men det burde egentlig ikke være nødvendig at det måtte skje en hendelse som dette først.