Mediene er stadig fylt med historier om vær og klima som har slått seg vrang, men sannheten er at været var like ille før, om ikke verre enn i dag. Den 2. november 1971 blåste det orkan på Nordlandskysten, da jeg var med på å berge mannskapet på M/S Altnes i havet utenfor Brønnøysund. Det begynte å blåse opp i 20-tida om kvelden. Vi hadde to båter fortøyd ved Buholmen i Brønnøysund, og i 21-tida dro jeg for å se til båtene på grunn av vinden. Det blåste da full storm, og litt senere så jeg at den ene av båtene slet seg løs fra fortøyningen. Skipet M/S Heilhorn lå ved dampskipskaien, og sammen med min far fikk jeg overtalt mannskapet om bord til å kaste loss for å komme oss til båten som var på drift. Vi stod framme på Heilhorn da vi nærmet oss båten, og da vi vær nær nok, hoppet jeg om bord og løp til rorhuset. Med et kjapt blikk bakover så jeg at faren min også hoppet om bord etter meg. Jeg fikk startet maskinen i båten da vi var bare 50 meter fra å strande på Værøya. Det blåste nå full orkan med vindstyrke på 64 knop, og jeg måtte bruke nesten full motor for å ligge stille og måtte ha på full motor for å avansere.

Klokka var 23 da vi kunne legge til kai. Da gikk lensmannen fra båt til båt på havna og spurte om det var noen som ville gå ut på sjøen for å berge mannskapet på en lastebåt som var i havsnød og i ferd med å strande sør for Brønnøysund. Det var ingen som ville gå ut, unntatt jeg. Jeg fikk også spørsmålet, sa ja og kastet loss. Med på turen var faren min Ingvart Bastesen og Arne Årstein. Vinden hadde økt ytterligere og var så sterk at radarantenna ikke ville gå rundt. Sikringa på antenna streiket stadig vekk, så vi ble uten radar i dette forferdelige uværet. Men vi kom fram til havaristen, M/S Altnes fra Atle Jebsens rederi i Bergen. Skipet var ca. 5.000 tonn med et mannskap på 12. Det var strandet på Ormøygalten, og sjøen var så høy at varden på skjæret var under vann. Jeg besluttet etter en tid å legge til sida av skipet og ta om bord folk. Vi tok om bord åtte mann og brakte dem til Brønnøysund. Da var klokka 3 på natta. Etter å ha satt folkene på land, gikk vi ut igjen til havaristen, og var der til det kom en taubåt fra Sandnessjøen. Været var da blitt bedre, sterk kuling.

For redningsdåden fikk de tre aktørene Norsk Selskab til Skibbrudnes Redning (NSSR) sin høyeste utmerkelse, Sølvbeger med Diplom.

En av båtene som lå fortøyd ved Buholmen, M/K Risholmen, slet seg fra fortøyningen og forsvant. Vannstanden var så høy at Schrøders plass i Brønnøysund var oversvømmet. Det har ikke vært så stor flo og så dårlig vær i Brønnøysund siden den natta, for 50 år siden. Går vi tilbake i tiden, må vi til Sandsundvær i 1902 for å finne noe lignende, men da med stort tap av liv. 44 mennesker ble skyllet på havet i Sandsundvær vest av Dønna og Skibbåtsvær under uværet den gangen. De som snakker om uvær og storm i dag, har ikke kunnskap om hvordan været var før i tiden. Hadde folk kjent bedre til historien, ville de ikke skreket opp om vær og klima og verdens undergang i utide. Det var verre vær i gamle dager.

Steinar Bastesen

foto
Steinar Bastesen