I dag, 24. januar, er FN sin internasjonale dag for utdanning. Denne dagen skal sette søkelys på viktigheten av utdanning, både for den enkelte og samfunnet som helhet.
Retten til utdanning ble nedfelt i FN sin erklæring om menneskerettighetene i 1948. Store deler av verden har opplevd enorme fremskritt de siste 200 årene, blant annet fordi stadig større lag av befolkningen har fått utdanning.
Samtidig ser vi skremmende tendenser. Utdanning for jenter og kvinner er mange steder ingen selvfølge. Ikke minst i Afghanistan, der en forstokket tolkning av religion hindrer jenter og kvinner i å utdanne seg. Det er ikke bare en personlig katastrofe for millioner, det er nødvendigvis også en katastrofe for landet når halvparten av befolkningen mer eller mindre dømmes til et liv innenfor husets fire vegger.
Heldigvis har vi kommet langt i Norge. Selv om man kan si at utdanningshistorien i Norge går om lag 1000 år tilbake, var det i likhet med mange andre land først på 1700-tallet at utdanning ble obligatorisk. Først med trosopplæring og noe lesing. Mer utdannelse var ikke aktuelt for allmuen, og i alle fall ikke for kvinner. Først i 1811 fikk Norge sitt første universitet.
Etter at folkeskolen ble innført, først med allmenndannelse og lesing, gikk utviklingen til skole med blant annet realfag og med adgang for jenter forholdsvis fort. Dog, skillene i norsk skole var lenge veldig store. Ikke bare var det de bedre bemidlede som hadde adgang til høyere utdanning, det var også stor forskjell på bygd og by. For arbeiderbevegelsen var lik rett til utdanning en kampsak. Et av de viktigste tiltakene var etableringen av Lånekassen i 1947. Nå skulle alle lag av befolkningen kunne ta høyere utdanning, sønnen til en industriarbeider så vel som datteren til en gårdbruker. I dag har vi en offentlig finansiert fellesskole som bidrar til samfunnets sosiale lim. Det er ingen selvfølge.
Å ha bestått videregående utdanning har stor betydning for muligheten til å få jobb senere.
At så mange som mulig fullfører videregående opplæring er derfor veldig viktig. I Nordland har vi systematisk arbeidet for dette, der for eksempel læreplassgarantien er sentral. I floraen av spennende utdanninger i Nordland, skal også nå Batterifagskolen på høyere yrkesfaglig nivå og IB-linje (International Baccaleureate) i videregående skole inngå.
Likevel, både i Nordland og i landet ellers, har vi folk som verken er i skole eller jobb. De er i utenforskap. Det er kostbart både sosialt og økonomisk, både for den enkelte og for samfunnet. Arbeidet med å inkludere alle er en av våre største oppgaver. Derfor har dette arbeidet en særskilt prioritet i Nordland.
Den viktigste ressursen i skolen er uten tvil læreren, og den beste starten i skolen får man med gode lærere. Det er ingen enkel jobb, men av egen erfaring vet jeg at det også er en givende jobb og kanskje verdens viktigste yrke. Skolen og utdanningssystemet er i stadig endring. Etter hvert som vi får ny kunnskap om læremetoder, og fag endrer seg, endrer også innholdet i skolen seg. Men viktigheten av utdanning – den endrer seg ikke!
Likeverdig og rettferdig tilgang til utdanning av god kvalitet er helt nødvendig skal man lykkes med de 17 bærekraftsmålene i FN sin arbeidsplan for en bedre verden.
I en særstilling står mål fire som er å «Sikre inkluderende, rettferdig og god utdanning og fremme muligheter for livslang læring for alle» innen 2030. Derfor er dager som denne – FN sin internasjonale dag for utdanning – en viktig påminnelse om at den jobben fortsatt ikke er gjort
Elin Dahlseng Eide
Fylkesråd for utdanning og kompetanse