Her for et par måneder siden var vi på bondelagspub her på Vega. Der hadde de et fantastisk flott tiltak hvor de satte fokus på bonden og hans eller hennes mentale helse. Bønder er spesielt utsatt for ensomhet, og økonomien er for mange trang og for atter mange kan det bli for mye å bære. Får man ikke lettet hjertet om ting som er vanskelig kan det gnage en opp innvendig.

På bondelagspuben ble vi spurt om hvem som med hånda på hjertet kunne si de hadde hatt dager med maktesløshet og uro, hvem som mente de hadde vært psykisk syke rett og slett. Jeg trodde ikke spørsmålet var retorisk så jeg rakk opp hånda. Jeg var den eneste. Jeg er ikke i mitt ess i forsamlinger. Jeg blir stresset og svett, og jo mer jeg svetter jo mer stresset blir jeg. Følelsen jeg fikk når jeg innså jeg var den eneste som var oppe med hånda var altoppslukende. Det var en ren refleks, og jeg kunne ikke gjøre det ugjort. Kanskje hadde det ikke gjort noe om ikke temaet var følsomt for meg. I den settingen følte jeg meg gjennomsiktig, at alle satt der med hver sin lommelykt og lyste rett gjennom meg. At alle hemmeligheter sto som svart blekk mot den rosa bakgrunnen. Kanskje hadde det heller ikke gjort noe hadde det ikke vært for at jeg hadde klart å plassere meg helt foran og nærmest foredragsholderen. Da kunne jeg øst ut min svette i fred. Vanligvis er jeg rimelig god på slike ting, å plassere meg i utkanten slik at folk ikke er nødt til å se forbi meg. Helst nært utgangen slik at jeg har en fluktmulighet. Slik jeg har gjort tusenvis av ganger før hos lege, på flyplasser, på jobb mens jeg jobbet i filmbransjen og på fester og julebord. Slik det nå var satt jeg med litt serviett klistret i pannen som en dryppende idiot mens foredragsholderen fortalte om hans vei ut av hans lille helvete. Han er en modig mann som reiser rundt og forteller om hvordan livet hans holdt på å gå skikkelig ille. Jeg skulle ønske jeg hadde halvparten av hans mot.

Vi er alle forskjellige, mens noen skinner i lyset av andre og elsker rampelyset blir andre usikre og til og med redde. Jeg kan være fryktelig selvsikker helt til jeg må reise meg og si navnet mitt, hva jeg driver med og hvorfor jeg er der. Mitt forsvar er derfor å være gjøgler. Jeg vet godt at jeg av mange ikke blir tatt alvorlig, til det er jeg alt for useriøs og verbal. Men jeg er engasjert og liker å si min mening, både på godt og vondt. Jeg blir fort sinna og da spruter det eder og galle rundt fingrene mens jeg hamrer på tastaturet, men jeg er aldri urettferdig,  i hvert fall aldri med intensjon. Jeg hater virkelig urettferdighet. Jeg liker å gi alle en sjanse og jeg mener alle har rett å delta på sine premisser.

Jeg var gift en gang på slutten av 90-tallet. Vi fikk to unger i meget ung alder. Noen sa til og med at vi var de yngste som giftet oss på Vega på mer enn 30 år. Dette er 25 år siden og det som da virket som lenge er ikke lenger det når man får satt det i perspektiv. Rart det der med perspektiv.

Jeg var allerede da nokså syk. Jeg hadde et voldsomt sinne, var fryktelig sjalu og nektet å gå på kafé, butikk eller andre settinger der jeg ikke var veldig beruset. Jeg forsto ikke hvorfor. Jeg var for ung, jeg tenkte ikke andre hadde det noe bedre eller verre enn meg, jeg bare visste at jeg ikke hørte hjemme i samfunnet. Det endte slik det ofte gjør med en psykisk syk i et forhold. Vi ble skilt, og jeg fant på ufattelig mye rart i kjølvannet. En av de tingene jeg fant på mens jeg var på mitt verste sted følger meg den dag i dag og kommer til å gjøre det til den dagen jeg ligger med nesen rett opp og full av jord.

Min reaksjon var nokså lik mange andres når man våkner opp og innser at det en har gjort er så på tvers av det en står for at det er helt umulig å leve med. Jeg sluttet å gå i fjøset, jeg sluttet å spise. Jeg bodde på toalettet foran dosetet der jeg brukte tiden min på å kaste opp. Foreldrene mine ble jo selvfølgelig veldig bekymret og de klarte til slutt å få meg til legen. Der traff jeg en meget trivelig og oppegående lege. Hver dag i en liten periode fikk jeg komme til til helsestasjonen og lette på hjertet. Jeg fikk komme dit på ettermiddagstid for jeg hadde voldsom angst for å treffe mennesker jeg kjente. I min verden var det jeg hadde gjort av en sånn karakter at de aller fleste ønsket livet av meg og aller mest meg selv.

Legen tok blodtrykk og de vanlige greiene for å roe meg ned, og så pratet vi. Etter noen dager der jeg hadde rørt rundt grøten sa han det rett ut. “Vi kan legge deg inn på sykehus slik at vi får i deg mat, men jeg føler meg trygg på at du trenger å dra et sted der du får hvile og du får hjelp til å mestre hverdagen igjen”. Som sagt så gjort, legeskyssbåten her på Vega kjørte meg helt opp til Bodø sent en lørdag kveld. Der ventet “Sør 4” som er betegnelsen på psykiatrisk sykehus avdeling for sørhelgelendinger oppe i Rønnvika.

Selv om man skulle tro at nå da jeg fikk hjelp ville jeg komme ut derfra som en ny mann så var det ikke helt så enkelt. For å bli frisk fra en mental sykdom er man helt nødt til å ville ta imot hjelpen selv. I stedet var dette for meg starten på en periode med selvmedisinering og rus før jeg til slutt traff bunnen i bøtta noen måneder senere da jeg ble lagt inn på Levanger sykehus etter å ha kjørt bilen min i en fjellvegg. Det skulle ta mer enn ti år etter det igjen før jeg følte at jeg var skikkelig på bedringens vei. I denne perioden har jeg gått i behandling på flere steder, men av og til når dagene har blitt for tunge har jeg vært tilbake til legekontoret på Vega, på ettermiddagstid da ingen ser meg. I dag er jeg godt medisinert og så frisk som jeg kan bli. Jeg har ikke blitt noen stor taler og det er ikke ofte noen finner meg i sosiale settinger, men jeg har det så bra som jeg kan ha det og jeg driver gård og synes i det hele tatt at jeg har et godt liv.

Om det ikke hadde vært for at jeg fikk komme til legen hver ettermiddag har ikke jeg vært her i dag. Det må jeg få lov å være så ærlig å si. Jeg forsto ikke selv at jeg var psykisk syk, jeg forsto bare at jeg levde i et rent helvete det antageligvis fantes bare en vei ut av. Hadde ikke jeg blitt kjørt til legen av mine foreldre hadde jeg endt mitt liv den sommeren, det er jeg 100 prosent sikker på.

Derfor er jeg engasjert i legesituasjonen på Vega. Det er ikke for friske mennesker som går til bedriftslegen en gang i året vi trenger lege her ute. Det er for alle oss som trenger et medmenneske med helsefaglig utdannelse både titt og ofte og med ujevne intervaller av alskens mulige årsaker. Det er mange som meg her i samfunnet, og vi er bare en liten del av grunnene til at vi trenger en lokalt godt forankret helsestasjon. Det er fryktelig mange som trenger tryggheten i at vi har kort vei til legen. Det er ikke slik at alle som trenger legehjelp her på Vega eller andre steder gjør det fordi de har brukket et ben og kan bli plukket opp av ambulansen og sendt til nærmeste sykehus. Jeg har all respekt for ambulansepersonellet her på Vega, de er fryktelig trivelige og dyktige mennesker og jeg har ingen betenkeligheter med å legge livet mitt i hendene deres når situasjonen krever det. Men det er en grunn til at en lege har en betydelig lengre utdanning enn ambulansepersonellet. Vi er nødt til å ha lit til at vi trenger leger. Derfor er det trist at en del av ambulansemiljøet har gitt utrykk for at vi ikke trenger lege her ute. Jeg vet at de har vært frustrert over gjennomtrekken av vikarleger, men man korrigerer ikke en feil ved å skrive ut en ny.

Det er fryktelig mange som ikke tør si sin mening enten fordi de tror meningen deres ikke betyr noe eller fordi de er redde for å bli irettesatt eller for å ikke bli hørt. Det er vår oppgave som lokalpolitikere å høre på alle, å gi alle en stemme. Alle har en verdi og alle har rett til å bli hørt i debatten. Å tie motstandere eller bekymrede borgere til stillhet tjener ikke samfunnet på, i hvert fall ikke i lengden. På Vega har det utviklet seg en fryktkultur hvor alle som hever stemmen blir truet tilbake på sin plass, for det er kun plass til alt som er positivt. Jeg har i humoristiske settinger kalt disse for positivitetsmafiaen. Å si noe negativt passer ikke inn i bildet deres om at alt er perfekt her ute. Til dere har jeg nyheter, alt er ikke perfekt her ute. Det finnes så mye flott her på Vega, men å tie det som er negativt gjør ikke Vega bedre. Det skaper i stedet frykt og følelse av at man er et dårlig menneske fordi en sier fra.

Dette bunner ut i at vi har et parti som har all makt i kommunestyret. Vi andre kan møte opp og si meningen vår, men saken er allerede avgjort før vi entrer salen. I tillegg er systemet vanskeliggjort, og forskjellige hersketeknikker blir brukt for å sette folk på plass. Jeg har selv stått på talerstolen der det ble himlet med øynene fordi jeg mistet tråden i hva det var jeg snakket om, bak ryggen min. Det var min tredje og rimelig garantert siste gang oppe på talerstolen. Jeg har også vært taust vitne til at andre har fått samme uverdige behandling. Sjeldent har jeg vel følt meg mer ynkelig enn da jeg ikke var kar om å si ifra om slike forhold.

Jeg har hørt om kommuner hvor kommunestyrerepresentantene blir oppfordret til å gå opp på talerstolen, hvor alle blir hørt. Hvor miljøet i salen har vært av en art hvor alle skulle inkluderes og skyves opp og fram. Jeg skulle ønske jeg bodde i et slikt samfunn.

Dette er selvfølgelig ikke en persons ansvar ene og alene. Så mye forstår jeg også, men det er et resultat av at alle debattene allerede er avgjort på Arbeiderpartiets medlemsmøter. Det blir ikke godtatt at det skal debatteres på Facebook, og de som gjør det blir gjort narr av og stemplet som uroelementer. Motstanderne i debatten søker ly og holder seg borte fra Facebook, slik at kun én stemme blir hørt. Det er det selvfølgelig ingen som er tjent med. Lederne i dette partiet oppfordrer medlemmene sine til å holde seg unna og heller møte opp på møtene deres. Men da har vi jo ingen arena for likeverdig debatt, da blir det jo kun ett partis stemme som blir hørt. Jeg kan ikke som Senterpartipolitiker møte opp på Arbeiderpartiets medlemsmøter og argumentere for mitt syn. Og hva med oss som ikke er så tøffe at vi tør si hva vi mener i offentlighet? Er ikke våre meninger verdt noe?

Så hva sitter vi igjen med da? En snever debatt og et lukket system hvor kun noen få innvidde vet hva som foregår.

Det er ingen tvil om at et slikt system er effektivt. De siste årene er det kun et fåtall saker som ikke har vært enstemmige i kommunestyret, og de gangene har det vært fordi Per-Anton Nesjan, Kari Renate Nilssen og Camilla Kristiansen har vært ukuelige i sin overbevisning og stemt mot gjeldende forslag. Det er bare å ta av seg hatten, for vi i Senterpartiet har stått fram som de rene kujoner i forhold. Vi har vel knapt hatt et eget forslag så lenge jeg har vært valgt inn i kommunestyret. For egen del har det vært et resultat av at jeg ikke tør gå opp på talerstolen og stille de kritiske spørsmålene samt at jeg vet at det blir klubbet gjennom likevel. Men selv om dette systemet er effektivt er det veldig sjeldent det gir det beste resultatet fordi det skjer vel knapt at kun èn eller noen få personer klarer komme opp med de beste ideene. De beste ideer trenger også bearbeiding og debatt. De må vannes og trimmes til perfeksjon. Kun slik får vi de beste resultatene for alle og samtidig sikrer at alle føler at de har en verdi og at de blir hørt.

Jeg skulle ønske jeg bodde i et slikt samfunn.

Jeg vil med dette beklage en del av min oppførsel på Facebook. Noe jeg har skrevet har vært skrevet i affekt og da burde jeg ikke skrevet noe i det hele tatt. Jeg er engasjert, og jeg er frustrert. Det er en dårlig kombinasjon og det gir av og til noen uskyldige ofre. Men når personer jeg har ufattelig respekt for og som jeg virkelig ser opp til blir tråkket på og uverdiggjort klarer jeg ikke holde kjeft. Når det blir “rettferdiggjort” med at det blir gjort av omsyn til barn, da ser jeg rødt. Når det som legges fram er ensidig og gjort i hensikt å sverte er jeg nødt til å si ifra, hvis ikke har jeg ikke gjort meg plassen i kommunestyret verdig. Dette er det jeg er nødt til å gjøre, og det er med beklagelse jeg innser at det skaffer meg meget færre venner. Jeg vil likevel hevde at det jeg gjør det gjør jeg med de beste hensikter og så er det veldig beklagelig at jeg av og til skyter fra hofta og drar med meg flere i fallet. Spesielt ille er det når mine nærmeste må lide for mine meninger. Slik skal det ikke være.

Jeg har i hele mitt voksne liv hatt denne psykiske lidelsen. Jeg tror de fleste jeg kjenner er klar over det og har innrettet seg slik at de står utenfor skuddhold når det smeller. Men jeg har ennå til gode å bli kalt ond, og jeg har blitt fortalt at jeg er en empatisk person som ofte tenker på andre før meg selv, selv om det i gitte situasjoner kan se ut som jeg gjør det motsatte. Men dette er ikke en historie om en helgen, heller tvert imot, men det er en bønn om at vi begynner å ta mer vare på hverandre. Jeg er ingen idiot, jeg vet godt at vi er nødt til å ha noen økonomiske aspekter i orden for å ha et fungerende samfunn, men vær så snill. Per i dag har vi tre flotte leger her ute, vi har ingen krise. En kommune uten kvalifisert helsepersonell er en kommune i fritt fall. Ingen flytter til en kommune hvor slike banale ting som helse, skole, barnehage og et godt miljø ikke er godt etablert. Da kan vi ha så mye oppdrettsanlegg og havbruksfond vi bare vil, vi vil likevel dø sakte.

Dette er min bønn til dere som sitter med hånda på rattet, dere som tar alle avgjørelsene på vegne av 1200 levende, pustende mennesker. Tenk dere om før dere tar uopprettelige avgjørelser vi alltid kommer til å lide for. Tenk med hjertet og ikke bare med budsjettet foran dere. Vi er ikke tall, vi er ressurser som har valgt å leve her ute, men som trenger i ulik grad legehjelp.

Som jeg en tidligere gang skrev (jada på Facebook); til alle dere jeg har fornærmet eller gjort urett. Jeg er lei meg og jeg beklager.

Har du problemer i hverdagen du ikke føler du klarer over eller trenger du bare en å snakke med? Ring Mental Helses hjelpetelefon på 116123. Det er ingen skam å be om hjelp.

Kjetil Trøan

Kommunestyrerepresentant for Senterpartiet i Vega