Naturvernforbundet på Sør-Helgeland oppfordrer kommunen til å ta i bruk de muligheter de har til å avslå etablering av akvakultur utenfor Gåsholman. Miljøutfordringene ved åpne anlegg er godt kjent.

I min levetid, som nå nærmer seg 50 år, har verdens befolkning fordoblet seg, forbruket av jordas ressurser, mat og energi har tredoblet seg. Økonomien har femdoblet seg og handelen har tidoblet seg. Tingene våre veier mer enn alle verdens dyr og planter til sammen. 75 prosent av landarealene og 80 prosent av havområdene er endret. 50 prosent av plantene på jorda er borte. Karbonnivåene i atmosfæren er høyere enn på flere millioner år. Og trenden er akselererende.

Noen år før jeg ble født ble det oppdaget at jorda var rund og avgrenset. Til tross for denne oppdagelsen lever vi i dag som om jordas ressurser er ubegrenset. Konseptet med økonomisk vekst har samme privilegiet som tannfeen; ingen har spurt hvor ressursene kommer fra, og eventuelt om det blir tomt noen gang. Økonomisk vekst i det uendelig, selv om den er grønn eller blå eller gul, er umulig så lenge jorda innehar en rund og avgrenset form. Vi har å gjøre med matte som ikke går opp.

I dag taper vi ti prosent av verdensøkonomien på grunn av forringet og ødelagt natur. Intakt natur er selve kapitalen som ligger til grunn for vår velferd. Det er samfunnsøkonomisk å bremse klimakrisa; flom, ras, hetebølger, avlinger som feiler er dyrt.

Det viktigste virkemiddelet for å bremse klimakrisa er å bevare naturen. Det er også lettere å tilpasse seg klimaendringene dersom økosystemer bevares mest mulig inntakt. Dette ståstedet har solid forankring i FNs klimapanel og det internasjonale naturpanelet. Vi trenger å kjempe mot klimaendringene og det vil kreve mange virkemidler, men det fremste virkemiddelet er faktisk å bevare natur og tradisjonelle bærekraftige måter å leve i naturen på. Klima og natur er uløselig knyttet sammen.

Ikke sjelden møter jeg holdninger som sier at klimakrisa skyldes andre lands adferd så som Kinas kullkraft og nedhugging av regnskogen i Amazonas. Norge er lite, men vi har en betydelig kystlinje og store havområder. Og under vannskorpa er det liv. Tareskogen opptar tre ganger så mye co2 som vanlig skog. Vårt viktigste matfat er i havet, men dette matfatet trues nå av forurensing og arealtap til oljevirksomhet, havvind og oppdrett. Hvor er tålegrensa for disse økosystemene? Spørsmålet går lett under radaren da det er vanskelig «å se den grense under vann».

De 75 prosentene uberørt natur som forsvant fra jordens overflate imens jeg levde et bekymringsløst liv i oljenasjonen Norge, de forsvant ikke i ett jafs, men stykkevis i små uskyldige biter. Arealforvaltningen foregår også stykkevis og delt. Hver kommune ser sine naturområder isolert. Og disse forsvinner i økende grad til hyttefelt, veiutbygging, vindkraft, batteri-fabrikker, «grønn» stålindustri, landbasert oppdrett og tradisjonell akvakultur.

Det enkelte vedtak kan synes ubetydelig i den store sammenhengen, men det er nettopp summen av alle disse enkeltvedtakene som som har satt oss i den klimakrisa vi nå står overfor.

Det er heller ikke å forakte å ha litt intakt natur å søke til når vi skal møte den omstillingen som ubønnhørlig vil utfordre oss i nær fremtid.

På vegne av Naturvernforbundet på Sør-Helgeland vil jeg minne om alvoret av å bygge ned naturområder bit for bit. Det er livsgrunnlaget for våre etterkommere vi tukler med.

Gunn Sæther

Styremedlem i Naturvernforbundet Sør-Helgeland

Gunn Sæther har levert denne illustrasjonen til leserinnlegget