For temmelig nøyaktig 82 år siden ble Norge okkupert av Nazi-Tyskland. De fleste reagerte med sjokk og vantro. Også myndigheter og politisk ledelse var i villrede om hva som skjedde da den tyske krigsmarine seilte inn Oslofjorden. Dette var sju år etter Hitlers maktovertakelse, diktaturet var rigget, konsentrasjonsleirer var bygget og fulle av politiske fanger, land på kontinentet var hærtatt. Ettertidens dom var nokså hard; vi burde vært bedre forberedt. Slik ble 9. april lenge en verkebyll i norsk historie.

Da Russland invaderte Ukraina i februar, reagerte mange på samme måte. En kjent skribent hadde ikke i sine «villeste fantasier» trodd at dette kom til å skje. Dagen før invasjonen skrev advokat og skribent F. Heffermehl om Putins korrekte forhold til folkeretten. (KK 23/2) NRK har i flere år brukt forsker og «Russland-ekspert» Cecilie Hellestveit som sakkyndig. Hun har gang på gang vist stor forståelse for «Russlands sikkerhetsbehov». I mitt stille sinn lurer jeg på hva de tenker nå, alle eksperter som mente at «det minst sannsynlige utfallet er et angrep på Ukraina», som en utenriksjournalist formulerte det et par uker før invasjonen.

Jeg ønsker ikke å hovere over noen i denne tragiske skjebnetimen for Ukraina, Europa og Russland. Det må likevel være lov å spørre om ikke noen har vært i overkant naive.

Det fascistiske diktaturet i Russland har ikke vokst fram over natten. I sine taler de siste ti årene har Putin i stor grad lent seg på den religiøse fascisten og ultranasjonalisten Ivan Iljin (1883-1954). Iljin mente at fascisme var fremtidens politikk, det irriterte ham at italienerne hadde nådd fram til fascisme før russerne. Russland trengte ifølge Iljin en «frelser», og et fascistisk kupp var en «frelsesgjerning». Like før Russland tok Krim-halvøya fra Ukraina i 2014, ble politiske skrifter av Iljin trykket opp og delt ut til alle ansatte i statsadministrasjonen og til medlemmer av det regjerende partiet. Allerede i 2005 hadde russerne sørget for at levningene etter Ivan Iljin ble ført hjem til Russland fra Sveits der han levde i eksil. Putin gav også denne rehabiliterte fascisten en ny begravelse. Som en kuriositet vil jeg nevne at dette skjedde ved et kloster der det hemmelige politiet KGB i sin tid hadde brent likene etter tusenvis av russere som ble drept under Stalins terrorstyre.

I januar 2012 skrev Putin en artikkel der han viste til Iljin når han hevdet at det ikke fantes konflikter mellom ulike nasjonaliteter i Russland. Putin skrev om Russland som en egen «sivilisasjon». Han så for seg ukrainere som mennesker bosatt over et stort område i det russiske territorium, og dermed en del av den russiske sivilisasjon. Putin betraktet ukrainere som en av mange russiske grupper. Ukraina som selvstendig stat var irrelevant, og han mente at han som russisk leder hadde rett til å snakke for det ukrainske folket. Han avsluttet artikkelen slik: «Vi har levd sammen i hundrevis av år. Sammen har vi seiret i de mest grufulle kriger, og vi skal fortsette å leve sammen. Så til dere som ønsker å tvinge oss fra hverandre, har jeg bare en ting å si: den dagen kommer aldri.»

Dette er Putins krigserklæring til Ukraina, forfattet for mer enn 10 år siden!

Under navnet «Eurasia» lanserte Putin-regimet i 2013 sitt alternativ til EU; et imperium med Russland i ledelsen. Blant de mest toneangivende talsmenn for «Eurasia» i årene etterpå finner vi Aleksandr Dugin, en selverklært fascist. I dette imperiale prosjektet bidro også skikkelser som Aleksandr Prokhanov og Sergej Glaziev, med å gjenopplive fascistisk tankegods slik at det passet Russlands hensikter.

I sin tid skrev Ivan Iljin om sine framtidsvyer. Russland skulle bli «det fullkomne fascistiske imperiet». Framtredende russiske talsmenn som ønsket å gjenopprette imperiet under navnet «Eurasia», la aldri skjul på at de ville begynne med Ukraina. Nå skal altså det russiske regime realisere Ivan Iljins gamle drøm, han som skrev om «ukrainere» i anførselstegn, som benektet at de eksisterte løsrevet fra den russiske «organismen».

Flere høyreekstreme partier i de vesteuropeiske landene har i mange år ytret seg positivt om Putin og Russland, som på sin side har støttet dem med pengeoverføringer o.a. Deres felles interesse har vært å destabilisere EU. At mange på venstresiden har sett en annen vei er verre. Her har altfor mange vært ensidig opptatt av stormaktsspillet og så forblindet av Nato-motstand at man ikke har greid å ha flere tanker i hodet på en gang. Mange har vært helt uvillig til å skaffe seg innsikt i hva slags regime vi har med å gjøre. I slike kretser blir Russlands politikk bare et svar på det Nato og andre land foretar seg, så her må forvirringen være stor nå som vi daglig kan følge krigens grusomheter.

Jeg har åpnet døren på gløtt inn til de russiske innvoller. Alt ser jeg ikke, men jeg kan love leserne at det er ikke vakkert det jeg har fått øye på av det mørke tankegodset som over mange år har fått prege russisk politikk både innad i landet og nå i krigen.

Olav Hermansen