Fra pårørende og fra interesseorganisasjonen NFU har det i mange år blitt pekt på behovet for høvelige botilbud for mennesker som trenger bistand for å takle hverdagen. «Omsorgsboliger» er et begrep som ofte brukes, men hovedpoenget er at dette gjelder mennesker som har problemer med å komme inn på det åpne boligmarkedet fordi de har for liten inntekt. I tillegg kommer også det at de trenger tilrettelagte tjenester som kommunen er pliktig til å gi dem.

Nå har Brønnøy kommune tatt et skritt framover og har begynt å planlegge nye botilbud. Kommunedirektøren har, slik en kan lese i BA, foreslått å bygge flere boliger på Tautra, der det allerede bor en del mennesker som får kommunale tjenester. Direktøren skriver i sin budsjettkommentar at han går inn for "samlokalisering og nytenking når det gjelder framtidige bygg og mulighetsrom for endring i bemanning."

På vanlig norsk betyr dette antakelig at en ved å bygge nye boliger ved siden av de gamle, så kan de som jobber der lettere springe husimellom og dermed spare bemanning.

Jeg vil gjerne kommentere forslaget og håper innstendig at politikerne i Brønnøy tenker seg nøye om før de tar stilling til det. Og aller helst bør de snakke med dem som dette vil berøre. Ikke bare de ansatte som fagforbundet organiserer, men også med beboerne og deres pårørende.

Da den såkalte HVPU-reformen ble planlagt fram mot gjennomføringen i 1991, var jeg med i kommunale utvalg, først i Tromsø og så i Harstad. Slik sett skulle jeg ha bra kjennskap til intensjonene bak reformen og også historikken i kommunene. Hovedintensjonen var jo at mennesker som før ble tatt ut av normalsamfunnet og plassert i institusjoner, nå så langt som mulig skulle integreres i det åpne samfunnet. De skulle ikke isoleres fra sitt nærmiljø. Dette var først og fremst for å høyne deres livskvalitet, men også for at ikke noen mennesker skulle gjemmes bort og hindres i å bidra i lokalsamfunnet. For å nå dette målet har det ikke vært likegyldig hvor folk har bodd og hvordan tjenestene har blitt organisert.

For noen har det å bo i egne leiligheter spredt blant andre leiligheter vært det naturlige. Det har jo også blitt idealet for eldreomsorgen. Å bo lengst mulig der de er vant å bo. For andre har det å bo samlokalisert med andre vært det beste. En har på den måten minsket opplevelsen av ensomhet. Det betyr at botilbudet bør vurderes individuelt.

Det som provoserer meg med forslaget til kommunedirektøren i Brønnøy, er at han så utilslørt begrunner forslaget sitt utfra et tjenesteperspektiv. Det blir mer effektivt (og billig) å bygge det en litt sleivete kunne kalle en "omsorgsgetto". Slik jeg har forstått dem som arbeider hos beboerne på Tautra, så er de allerede underbemannet. Vi merker det spesielt i helgene. Om noen vil være med på et arrangement på byen for eksempel, så blir det alle eller ingen. Det er ikke nok folk til å gi individuell bistand.

Og nå skal altså enda flere beboere dele på knappe resurser. Det er kanskje det som kalles "mulighetsrom for endring". At fagforbundslederen er enig i forslaget, forundrer meg veldig. Jeg trodde at en fagforening også var opptatt av kvaliteten på tjenester.

Det som ligger meg aller mest på hjertet nå, er at kommunedirektøren og fagforeningslederen, og ikke minst politikerne i Brønnøy, tar seg en skikkelig prat sammen om intensjonen i HVPU-reformen. Hva betyr integrering? Helt konkret: Hva betyr integrering her i Brønnøy? Og hvordan skal mennesker som trenger bistand bo for å få et så godt liv som mulig? Vi snakker ikke om bortskjemte barn som ønsker å velge på øverste hylle. Dette gjelder mennesker som oftest stillere bakerst i køen. Og vi snakker om mennesker som hele livet må leve slik andre mennesker mener at de skal leve.

Før prosessen kommer for langt, kunne det også være en tanke å snakke med oss som har lang erfaring og som vet hvor skoen trykker. Selvfølgelig vet vi at både boliger og tjenester koster penger, men i en kommune som ønsker å være en god kommune å bo i for alle, så må ikke bare ett hensyn være med i vurderingen når viktige avgjørelser skal tas.

For Sør-Helgeland lokallag av Norsk Forbund for utviklingshemmende.

Even Borch