Jeg er snart sytten. Om ti år vil jeg være snart tjuesju. Da vil jeg kanskje akkurat være ferdig utdanna, og høyst sannsynlig rotet bort i en eller annen storby. Forhåpentligvis har jeg funnet en jeg vil dele livet mitt med. En jeg vil kjøpe hus, finne jobb og få barn med. Jeg skulle så veldig ønske jeg kom til å overtale den fyren eller dama til å bli med meg hjem til Brønnøysund, og starte livet der.

Men jeg kommer ikke til å gjøre det. Jeg vil ikke overtale noen som helst til å flytte hit, sånn som ting er nå. Det synes jeg er trist. Jeg synes det er inderlig trist, for plassen her er jo mitt hjem. Plassen her er mitt hjem, og mange på min alder kan si det samme. Dessverre hjelper dette lite når den mangler slike elementære tilbud som nettopp fødetilbudet er. Et tilbud vi som befolkning er avhengige av for å føle oss trygge og ivaretatt. Det er et tilbud Brønnøy som kommune er avhengig av for at mennesker vil bo her. Ingen vil bo en plass som føles utrygg og usikker. Et hjem skal jo være alt annet enn utrygt. Jeg skjønner ikke helt hva planen er, jeg? Det er kanskje oppdrettslaks Brønnøy kommune tenker vi skal regne som befolkning de kommende tiårene? For én ting er sikkert: Jeg, og veldig mange ungdommer med meg, vil om tjue år ikke lenger regnes som en del av Brønnøys befolkning om utviklinga fortsetter sånn som dette.

Fødetilbudet i Brønnøy kommune har aldri vært mer fraværende.

Det samme gjelder tanken på å kunne flytte hjem igjen.

Så på vegne av Brønnøy ungdomsråd.

På vegne av alle ungdommer i Brønnøy kommune.

På vegne av oss som ønsker å bygge en fremtid her,

og på vegne av alle oss som er stolte over å være brønnøyværinger:

Ikke steng fødestua!

Vi vil hjem en gang.