Som menneske, kvinne, mamma, partner, datter, søster og samfunnsborger -ja, dette berører meg i alle lag av min identitet.

En fødsel er noe av det mest sårbare vi gjennomgår og det er en hendelse som følger oss resten av livet. På godt og/eller vondt. Det er en eksistensiell opplevelse som overgår det meste vi opplever i løpet av livet. Og som preger oss følelsesmessig og fysisk ut fra hvordan vi blir ivaretatt før, under og etterpå.

Da jeg fødte i 2020 var jeg så heldig å få oppleve et helsevesen i verdensklasse. Her i Brønnøysund på fødestua var jeg som førstegangsfødende ivaretatt, sett, møtt med respekt og integritet. Kompetente, rause mennesker loset meg og samboeren gjennom vårt livs viktigste hendelse. Jeg blir enda rørt av å tenke på hvor tilgjengelige, trygge og tilstedeværende de var. Til tross for at flere av de ansatte hadde vært tilstede på flere hundre fødsler var vi ikke bare én i rekken. Vi var unike og betydningsfulle og tatt på dypeste alvor!

Men dette skal altså ikke kvinner etter meg få oppleve.

De skal sendes avgårde i bil eller båt eller helikopter, intetanende om når eller hvor fødselen vil inntreffe. Kanskje sitter samboeren i en bil over fjellet i håp om å rekke frem. Kanskje får han/hun ikke engang bli med grunnet koronarestriksjoner. Hun skal ligge der uten den viktigste støtten, treffe helsepersonell hun ikke har møtt før.

Får håpe hun rekker frem, får håpe fødselen blir komplikasjonsfri, får håpe Omikron ikke har nådd Sandnessjøen, får håpe hun ikke har traumer i bagasjen sånn at hun er ekstra sårbar, får håpe hun har rukket å skrive fødebrev, får håpe hun ikke trenger ammeveiledning inn i barseltida, får håpe hun er innstilt på å forlate fødeavdelinga kort tid etter fødsel, får håpe hun ikke er tilflytter uten familie i nærheten eller har barn fra før som trenger barnevakt...

For en fødsel er en milepæl, den påvirker enkeltindivider og familier, samfunn og organisasjoner. Men mest av alt kvinnens kropp og helse, i mange år etterpå. Og selv om man snakker om kvinnehelse i denne sammenheng, snakkes det for lite om hvordan kvinnehelse i denne fasen av et liv også kan få store konsekvenser for barnet og dets tilknytning til mor. Undersøkelser gjort under pandemien viser en betydelig økning av fødselsdepresjon blant kvinner og man lurer på om dette kan settes i sammenheng med mindre og dårligere oppfølging som følge av koronapandemien.

Et samfunn, et helsevesen, en organisasjon er ikke bedre enn måten vi behandler våre mest sårbare på. Så hva sier dette om ledelsen i Helgelandssykehuset i tid hvor barsel -og svangerskapsomsorgen har vært særlig i fokus (Barseloppgjøret, Landsforeningen 1001)? Det oppfordres til at vi skal føde flere barn og vi er på vei inn i en tid hvor nedstenging av samfunnet begynner å bli er faretruende aktuelt igjen. Hva gjør da nedstenging av fødestua Helgelandssykehuset til?

Er det penger det handler om? Kan vi sette en pris på livskvalitet? Hva koster trygghet? Hvor mange helsekroner er en verdig og god inngang i livet verdt?

Kan noen fortelle meg det. Eller nei, jeg vil faen ikke høre det. Dette har gått for langt. Dere som står bak dette burde skjemmes!

Det er forkastelig, uverdig og bakstreversk!

Åpne fødestua NÅ!

Kristin Valen Kristensen

Brønnøyværing

Kristin Valen Kristensen Foto: Privat