Gratulerer så mye med dagen! Endelig, for første gang på tre år, feirer vi 17. mai igjen uten munnbind, håndsprit og metermål! Det er til å bli glad av, så glad at man glemmer tre ukers syndflod-regn, nordavind, ranværinger og andre av livets plager.

Vi har nettopp sett mange organisasjoner gå i folketoget, og det passer godt nå i frivillighetens år. Den norske dugnadsånden er en flott tradisjon, som passer godt å framheve på nasjonaldagen, hvor så mange stiller opp i komiteer, bak vaffeljernet og i skolemusikken med frivillig innsats. Eller tenk på alle dugnadstimene som er lagt igjen i huset bak meg her. Brønnøysund samfunnshus er et ærverdig gammelt bygg som trenger litt kjærlighet og omsorg, noe det også har fått av kommunen de siste årene. Jeg synes det er et flott bygg og et symbol på hva vi får til sammen. Mange generasjoner har minner herfra, enten det er de første svømmetakene, møtet med litteraturen på biblioteket, innebandy eller festlig lag med musikk og revy på scenen. Og svært mye av dette har foregått som resultat av frivillig arbeid, slik det også har vært på de mange grendehusene i Norge. Til sammen legges det ned en fantastisk innsats. Takk til alle som bidrar, både på 17. mai og resten av året.

Vår lettelse etter koronaen er nok ikke like stor som i 1945, da man kunne feire den første frie og krigsfrie 17. mai på fem år. Men vi har lagt bak oss, som statsministeren sa, de mest inngripende tiltakene i fredstid etter krigen. Og selv om vi nordmenn kanskje kan være litt sjenerte og noen sa at det passet oss å skjule halve fjeset og holde avstand, så var det litt ubehagelig å gå med de munnbindene. Jeg kommer tilbake til det.

I dag feirer vi grunnloven som ble vedtatt på Eidsvold i 1814. Den satte rammene for hva som skal gjelde i Norge. Jeg er redaktør i Brønnøysunds Avis, som fylte 100 år mens koronaen fortsatt var ganske ny for oss, derfor vil jeg nevne spesielt en paragraf i Grunnloven, den som har fått det fine, runde tallet paragraf 100. Første setning er preget av Grunnlovens litt gammeldagse språk, «Trykkefrihed bør finde Sted.», startet den før, nå starter den med «Ytringsfrihet bør finne sted.», og i 2004 fikk den flere tillegg, blant annet at «Enhver har rett til innsyn i statens og kommunenes dokumenter og til å følge forhandlingene i rettsmøter og folkevalgte organer.» Dette er regler som gir oss åpenhet i styre og stell. Som igjen fører til at vi har tillit til hverandre.

Grensene for den ytringsfriheten har nok blitt diskutert og endret noe gjennom tidene, men det er verdt å feire at våre grunnlovsfedre – for mødrene fikk ikke være med – slo fast allerede for over 200 år siden at vi skal være et land med ytringsfrihet. De fjernet så å si munnbindet fra de som bor i Norge når det gjelder hva som er lov å si og skrive.

Ytringsfriheten er tett knyttet til folkestyret, demokratiet, som vi har. I et land hvor alle får være med på å bestemme, må alle også få lov til å si og skrive hva de vil. Denne retten er et gode, en kvalitet for et land og et samfunn. Den lar oss diskutere og prøve våre meninger mot hverandre og utfordre makten når vi syns det trengs.

Hva kan skje hvis vi ikke har denne retten? Da blir vi alle litt fattigere, fratatt et mulighet i livene våre. Ytringsfriheten er litt som oksygen, vi ser den ikke, men når vi ikke har den, så blir luften fryktelig dårlig å puste i.

Norge har et stort naboland hvor ytringsfriheten nylig har blitt innskrenket. Russland har gått til krig, og det er kommet egne lover om hvordan krigen kan omtales, regler som kommer i tillegg til lover og forfølgelse som allerede gjorde det vanskelig å fortelle sannheten i Russland. Betyr dette at landet har en sterk ledelse? Nei, det betyr at de, eller han, som styrer Russland er redd folket sitt. Sterke ledere tåler å bli motsagt og kan leve med flere meninger. Enkelte diktaturer liker å kalle de vestlige demokratiene svake, men i vår har vi vist, akkurat som under Andre verdenskrig at våre frie samfunn står sammen og er sterke når det gjelder.

Vi kan bli irriterte på hverandre, vi kan krangle og ha mange meninger. Det er dette som er lokaldemokrati og ytringsfrihet. «Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det,» som Voltaire visstnok sa. Du kan bli sint på lokalavisa di og kjefte på de lokale politikerne, men husk at alternativet til demokrati og frie medier er så mye verre. Vær gjerne rykende uenig, men husk at lokalpolitikerne og mediene er en del av systemet som gjør oss frie og opplyste.

Ytringsfriheten bruker vi på ulike måter. Vi i de redaktørstyrte mediene har et ansvar for å slippe til mange meninger, men det er også vår oppgave å skille rykter fra fakta, sant fra usant. At alle skal slippe til, er ikke det samme som at alt er like sant.

Kampen om sannheten har blitt hardere de siste årene. Mediene har blitt beskyldt for å lyve. Selv i demokratiet USA spres falske rykter om valgfusk.

Det er farlig når løgner blir sett på som sannhet. Løgner om folkegrupper kan føre til forfølgelse og folkemord. Løgner om nazistyre og «foreldreløst land» er brukt for å rettferdiggjøre angrepet på Ukraina. Trumps løgner om valget la grunnen for mobbens angrep på en folkevalgt forsamling. Når sannheten ofres, så er det ofte menneskene og friheten som angripes neste gang.

Dette ble mye alvor på en gledens dag. Men vi lever i en tid hvor vi settes på prøve og tvinges til å tenke over noen verdier. Mye tyder på at vi greier det. Vesten står sammen mot angrepskrig og invasjon. Vi er ikke feilfrie, men at vi hjelper Ukraina i deres kamp mot invasjon og diktatur, viser at vi tør å stå for noe. Det skal vi gjøre videre. Dessverre går det også ut over mange vanlige russere som ikke har fått lov til å si sin mening om denne krigen. Det er viktig at vi behandler vanlige russere, de som bor i Norge og i Russland, med menneskelighet og respekt, mange av dem kan ikke for det som nå skjer.

I Norge feirer vi nasjonaldagen ikke med et tog av stridsvogner, vi feirer det med et tog av barn. Men når vi feirer vårt demokrati og ytringsfrihet så låner jeg gjerne forsvarets gode slagord, vi feirer-demokrati og frihet – alt vi har og alt vi er.

God 17. mai!