I disse dager ta Arbeiderpartiets landsmøte ta stilling til den foreslåtte rusreformen. Signalene tyder på at Norges største parti vender tommelen ned for Bent Høies liberalisering. Det skyldes nok langt på vei at forslaget tolkes som en aksept av narkotikabruk for alle grupper, så lenge mengdene er små nok.
Kanskje kunne forslaget fått en bedre politisk skjebne dersom det var laget av Stortinget i fellesskap. I denne omgangen ser det ut til at Norge holder på en praksis som er i ferd med å liberaliseres over store deler av den vestlige verden. Flere kommentatorer påpeker at Norge nok vil komme etter, men denne gang er nok forslaget blitt oppfattet som å «slippe narkotikaen løs».
Samtidig har høringsinnspillene og debatten rundt dem ført til en nyttig gjennomgang av dagens praksis. Politiet har i sine innspill understreket at dagens narkotikalovgivning gir dem verktøy som de trenger. Nordland politidistrikt skriver i sitt høringssvar det vil bli vanskeligere å etterforske saker som gjelder innførsel, distribusjon og omsetning av narkotika når adgangen til å benytte tvangsmidler i stor grad bortfaller på grunn av de nye grenseverdiene.
Dette har fått flere til å stusse, og i forrige uke fastslo riksadvokat Jørn Maurud i et brev til norske politidistrikter at politiet heller ikke i dag kan ransake hjemmene eller gå gjennom mobiltelefonene til personer som blir tatt med små menger narkotika til eget bruk. Alt tyder på at det her har utviklet seg en praksis som ikke er avklart skikkelig juridisk.
Nå krever statsadvokaten en egen rapport om hva som har vært praksis, noe som støttes av justisministeren og politidirektøren. Her trengs utvilsomt en avklaring. Uten å konkludere, så har saken likheter med Nav-skandalen. Praksisen har gått ut over en gruppe som har få talsmenn i de riktige stillingene, som i liten grad blir lyttet til. De fortjener nå at man ser nøye på politiets praksis.