I går kveld var jeg på folkemøte i nabokommunen Sømna. Det handlet om å bevare videre eksistens for Helgeland rehabilitering, og jeg var der fordi Helgeland rehabilitering er så viktig, ikke bare for Sømna, men for hele regionen. En nedleggelse vil frata en hel region med 83.644 innbyggere (2021) muligheten til spesialisert rehabiliteringstilbud. Det er alvorlig.

Jeg tror de timene jeg satt på nesten bakerste rad på Sømnasenteret blir ukens høydare. Å se politikere fra forskjellige parti, kommunedirektør, pasienter, ansatte og befolkning fylle en kinosal i felles engasjement for felles sak, gjør inntrykk. Jeg blir både glad og rørt når jeg tenker på det.

Glad for å se kommunedirektør og politikere som ellers kanskje ikke alltid er like enige levere flammende engasjerte innlegg i enighet om felles mål. Glad for å se at motsetninger og ulike ståsteder kan forenes i felles kamp. Glad for at folkedemokratiet lever i beste velgående når det virkelig gjelder.

Rørt fordi dugnadsånden helt åpenbart var på plass. En dugnadsånd som handler om å sette alle kluter til for å bevare et livsviktig helsetilbud til de mange som så sårt trenger det. Rørt fordi folket samler seg for å ivareta dem som kanskje ikke skriker høyest av oss. Rørt fordi folk stiller opp og engasjerer seg for noe som er så viktig for oss alle: Muligheten til livskvalitet og mestring når sykdom og skader oppstår.

For mange er rehabilitering gjenopptrening når kneskåla er skiftet ut med en i metall. Men rehabilitering er mye mer enn det. Målet med rehabilitering er å gi mennesker best mulig funksjons -og mestringsevne etter f.eks. hjerteinfarkt, kreft, hjerneslag, skader, lungesykdommer, og muskellidelser. Det kan bety å komme tilbake til arbeidslivet, kunne delta i samfunnet, klare seg selv, finne livskvalitet og innhold i tilværelsen.

Det er ikke slik at hvis du får et hjerteinfarkt og overlever, er du på den grønne gren, og livet durer i vei som før. Det kan oppstå skader som uten rehabilitering kan forringe livskvaliteten betydelig. Det samme gjelder kreft, der vi liten grad snakker om senskader og lidelser i ettertid. For sykdom handler ikke bare om å overleve. Det handler også om muligheten til i størst mulig grad kunne leve med sykdom og ha et godt liv allikevel.

Hvis jeg får et hjerneslag, og det kan jeg saktens få, ettersom folk som får slag er stadig yngre, vet jeg som sykepleier at min største sjanse for å komme tilbake til livet jeg hadde, er at jeg så snart jeg er ferdigbehandlet på sykehus, blir sendt på rehabilitering. Det vil være min mulighet til i størst mulig grad oppnå mestring og forbedring av egne funksjoner, og det igjen vil gi meg livskvalitet.

Alternativet er at jeg etter å ha ligget på overtid på et overfylt sykehus sendes hjem til kommunen, får hjemmesykepleie fire ganger om dagen hvis jeg er heldig. Slitne helsearbeidere som løper rundt for å rekke alle pasientene de har på listene den dagen vil gjøre sitt beste for å smøre brødskiver til meg, passe på medisinen, hjelpe meg ut av rullestolen og sette meg på do. Men for meg ville det bety at den tidlige spesialiserte rehabiliteringen som kunne hjulpet meg til å klare de tingene selv er borte for alltid. I verste fall betyr det at jeg vil være avhengig av hjemmesykepleie resten av mitt liv.

Det samme gjelder en rekke andre sykdommer og lidelser. Spesialisert rehabilitering er en mulighet alle som trenger det burde få. Hvis den muligheten blir borte er det nærmest å betrakte som et ran av livskvalitet for enkeltmennesket, og kan lett oppfattes som manglende vektlegging av menneskelige verdier. Det kan vi ikke være bekjente av.

For de som er mest opptatte av tall, kroner og øre, og det vet vi jo enkelte er, burde det å kjempe for Helgeland rehabilitering i høyeste grad være av interesse. Sykehusene i Nordland er overfylte, og kommunene klarer ikke å ta imot ferdigbehandlede pasienter. De mangler både bemanning og kompetanse. De ansatte klarer ikke å løpe fortere, de er allerede utslitte. Altfor mange kommuner har i et anfall av sparedesperasjon og mangel på innsikt i de alvorlige utfordringene helsevesenet står overfor i årene som kommer lagt ned sårt tiltrengte sykehjemsplasser. Det vil komme til å koste dyrt. Ferdigbehandlede pasienter som ikke kan sendes hjem, koster over 5300 kroner per person per døgn i bøter for den enkelte kommune. Leie av sykehjemsplasser i andre kommuner er ikke gratis. Lønn til personale som skal ta seg av pasienter i år i stedet for en kort periode etter rehabilitering vil vises i budsjettet. Kommunene brukte over 1,3 milliarder i 2022 på innleie av helsearbeidere, det sier litt. Hvis Helgeland rehabilitering blir nedlagt, vil Valnesfjord og Nordtun i henholdsvis Meløy og Fauske være de eneste rehabiliteringsinstitusjonene vi har igjen i Nordland fylke. En trenger ikke være rakettforsker for å skjønne hva det vil koste i transport. Både i kroner øre og uverdig belastning for de som trenger behandling.

Å investere i gode helsetilbud av høy kvalitet er i høyeste grad kostnadsbesparende. Alt annet er midlertidig brannslukning i et bål som bare vil øke i omfang med store både menneskelige og økonomiske omkostninger.

Det er nå tatt strupetak på både spesialist- og kommunehelsetjeneste. Det skal gjøres flere oppgaver med mindre folk. Helsetilbudet skal reduseres og sentraliseres. Utslitte helsearbeidere skal klare mer og effektiviseres. Befolkningens sikkerhet og trygghet for at vi skal bli ivaretatt når sykdom og skader oppstår er truet. Vår helseminister Ingvild Kjerkol er sikkert en veldig hyggelig dame, men hun har i klartekst sagt at det ikke er noen vei utenom disse kuttene. Ansvaret legger hun galant på utpinte kommuner og en spesialisthelsetjeneste på bristepunktet. Og derfor er engasjementet fra folket så viktig. Konsekvensene av dette kan vi ikke leve med.

Da jeg kjørte hjem i går kveld, var det bekmørkt. Det regnet og snødde. Sølepyttene i veikanten var enorme, slik det gjerne blir på godt nedkjørte og dårlig vedlikeholdte veier. De ga tidvis følelsen av å sitte i en middels kraftig bilvask. Men det betyr mindre. Vi bor jo der vi bor. Dårlig vær og svømmebasseng på veiene har ingen betydning, spesielt når du kjører en gammel traktor av en Land Cruiser og har vært på folkemøte på Sømna.

Det står enorm respekt av initiativet, engasjementet, og dugnadsånden som ble presentert i det folkemøtet. Lille Sømna kommune går nå til rettslige skritt mot store Helse Nord med en samlet administrasjon, et samlet kommunestyre og folket i ryggen. Det kan trygt sies å være Davids kamp mot Goliat. Det er risikabelt, men det er en risiko og en kamp de er villige til å ta for å bevare Helgeland rehabilitering. Det er en risiko og en kamp de tar for hele regionen. For oss alle. Målet er å vinne, og med tilstrekkelig støtte er det heller ingen umulighet. Resultatet er enda uvisst, men den største seieren ligger ofte i et iherdig og genuint engasjement for å klare målene. Og den seieren har Sømna kommune allerede hanket i land.

Gjertrud Krokaa