Helse Nord står i økonomisk knestående med tilnærmet en milliard i underskudd ved årets slutt. Tallene er blodrøde og det samme er risikovurderingen for helsetilbudet i Nord. Det har ingen hensikt å lulle seg inn i annet for dette er alvorlig, og det vil få konsekvenser for oss alle. Det kommer ikke flere penger. Stengning av fødetilbud i 8-16 uker, rasling med sablene rundt livsviktig ambulanseberedskap og utsettelse av etableringen av intermediærsenger på DMS et i Brønnøysund er foreslått. Oppgave og funksjonsdeling er også på sakskartet. Funksjoner og oppgaver som ligger til små sykehus kan flyttes til større. Nødvendig kompetanse kan måtte ambulere mellom flere steder. Begrunnelsen er både innsparinger og mangel på kompetanse, som f.eks sykepleiere, jordmødre, og spesialister for å nevne noen. Det er bekymringsfullt, for å si det mildt.

Demografien sier at det allerede fra 2023 være flere eldre over 65 år enn det er barn og unge i fylket, og befolkningsnedgangen vil fortsette. Det vil være flere syke og eldre som vil få behov for helsetjenester og færre i arbeidsfør alder til å betjene dem. I tillegg må kommunene belage seg på flere oppgaver som en direkte følge av at spesialisthelsetjenesten nå skal spare inn til beinet. Utskrivningsklare pasienter må tas imot, flere behandlinger skal utføres og fullføres kommunalt og flere vil ha bruk for sykehjemsplasser og hjemmebaserte tjenester med sammensatte og kompliserte lidelser. Det vil bli flere med en demenssykdom. Å ivareta lovpålagte tjenester med slike utsikter krever kompetanse og tilstrekkelig bemanning. De kommunene som klarer å tenke frem i tid, kvalitet, organisere seg annerledes, fordele oppgaver og ansvar effektivt og investere i å beholde og rekruttere nødvendig kompetanse vil være bedre forberedt. For resten kan det treffe hardt.

Revisjon Midt-Norge SA har for nylig gjennomført en forvaltningsrevisjon på vegne av kontrollutvalget i Brønnøy kommune. Det kan stilles spørsmålstegn ved rapporten, da det må sies å være uvanlig at ansatte og ledere som er berørt av den skarpe kritikken i rapporten ikke er spurt om forholdene som tas opp i undersøkelsen. Bemerkelsesverdig er det også at når rapporten blir forelagt kommunestyret gis det anledning til å kritisere og rette skyts mot enkeltpersoner og ledere fra talerstolen. Og det uten at ordfører benytter seg av klubba han er satt til å forvalte i et offentlig kommunestyremøte.

Det er Brønnøy kommune som får kritikk. Det er kommunestyret som har det øverste arbeidsgiveransvaret kritikken rettes mot. Når et utall avvik meldes, når fryktkultur og dårlig arbeidsmiljø er en stor utfordring og rutiner mangler for systematisk overholdelse av arbeidsmiljø, skyldes det ikke hverken en eller to ledere. Det er utrykk for ukultur og for systemsvikt, hvilket rapporten også sier noe om. Kommunestyret burde derfor ta rapporten til seg og se på hva som kan og bør endres, og hvilke rutiner som må på plass for å gjøre Brønnøy kommune til et attraktivt sted å leve og arbeide. Å klandre enkeltpersoner er å fraskrive seg ansvaret.

Og hva har dette med utfordringene for helsetilbudet å gjøre? Alt. Enkelt og greit. Et dårlig arbeidsmiljø er ikke rekrutterende og bidrar heller ikke til å beholde kompetanse. Næringsliv, etablering av arbeidsplasser og bosetting er avhengig av gode skoler, barnehager og et trygt helsevesen. Ingen etablerer seg der de ikke kan føle seg trygge på at de og deres familier og pårørende i alle livsfaser blir ivaretatt. Med flere oppgaver, dårlig økonomi, systemsvikt, avvik, og påpekte lovbrudd av statsforvalteren, ligger Brønnøy kommune dårlig an i rekrutteringsøyemed.

Rådyr innleie, høyt sykefravær og pasienter som må plasseres i andre kommuner fordi Brønnøy ikke kan ta imot dem, er dårlig butikk. Innleie av vikarer representerer millioner, bøter for ikke å ta imot utskrivningsklare pasienter er over 5000 kroner pr. døgn pr. person. Leie av sykehjemsplasser i andre kommuner koster skjorta. Det er ikke bærekraftig. I tillegg er det utrolig uverdig og lite menneskevennlig å plassere mennesker som er syke og burde ha nok med det, milevis unna venner og familie. Eldre og syke er levende vesener, ikke ting som trenger oppbevaring der det nå er ledig.

Når man har rigget seg slik for å ivareta lovpålagte tjenester, helles det penger i et sluk som har langt igjen til bunnen. Disse midlene burde vært investert i fast ansatte og i å sikre nødvendig kompetanse. I et godt arbeidsmiljø. I åpenhet og dialog med tillitsvalgte og ansatte. Lytte til pårørende og pasienter. Se på forbedringsmuligheten i kritikken som er kommet. Begynne å planlegge hvordan gode helsetjenester skal sikres for Brønnøys befolkning i årene som kommer. Kanskje også begynne å tenke over hvordan man skal rigge seg hvis det er helsefagarbeidere og sykepleiere fra den kommunale helsetjenesten som fyller søkerlistene i 2024 når intermediærsengene på DMS skal bemannes. Ingenting av det kommer til å skje hvis ansvaret for utfordringene i kommunen blir lagt på enkeltpersoner og lagt vekk.

Jeg fikk med meg at før nevnte kommunestyrerepresentant skrev et innlegg for å takke personalsjef og helse og velferdssjef. Jeg kjenner ikke dem, de er helt sikkert flotte folk, men jeg vet helt ærlig ikke hva han takket for. Er det blitt slik at arbeidsmiljø og ytringsklima er blitt radikalt bedre? Trives folk bedre i jobben sin? Har vinden i fra nord snudd? Er det oppnådd resultater som forbedrer tilværelsen for ansatte og pasienter? For i så fall skal jeg også hive meg med på takkingen.

Jeg fikk også med meg dagens gladnyhet, nemlig at sykefraværet i kommunen har gått ned. Og det er selvsagt gledelig. Men når ordføreren takker ansatte for at det spares penger, er jeg ikke helt med. Han burde takke dem for innsatsen, arbeidsbelastning og arbeidsmiljøutfordringene tatt i betraktning. For den innsatsen er formidabel. Samtaler med ledere før man blir syk og restarbeidsevne høres fint ut, men er det slik at ansatte i Brønnøy kommune kjenner god tid i forveien at de kommer til å bli syke? At de kommer til å møte veggen eller gå i kne fordi de er utslitte? Eller er disse samtalene av en slik art at man kvier seg for å bli syk? Restarbeidsevne kan være supert, men ikke for enhver pris. Innimellom er det slik at det er arbeidsforholdene i seg selv som gjør folk syke. Stor arbeids- og vaktbelastning er kjent for det. Sykefraværsrutiner som dette kan i verste fall oppleves som tvang og resultatet kan være økt sykefravær og i verste fall oppsigelser i neste runde. Det hadde derfor vært fint om årsaken til redusert sykefravær var tiltak for å få mindre arbeids og vaktbelastning, godt arbeidsmiljø og forståelse og ivaretakelse av ansattes helse og velferd.

Vi har store utfordringer både innenfor spesialist- og kommunehelsetjeneste. Brønnøy kommune har ikke råd til arbeidsmiljøutfordringer og lovbrudd. Å erkjenne det er forutsetningen for å tenke nytt. Ansatte og deres arbeidsvilkår må ikke tas som en selvfølge. De må ivaretas på en måte som gjør at de blir, for de er gullet for fremtiden. Det må etableres arbeidsplasser og være attraktivt å flytte hit, også for ungdom, for vi trenger dem. Og da må befolkningen, både unge og gamle, må føle seg trygge på at de blir ivaretatt. Også i krisetider.

Å legge skylda på media for uro og bekymringer fører ingen steder hen. Utfordringer forsvinner ikke hvis ingen snakker eller skriver om dem. Å rette baker for smed hjelper ingen. Ansvarsfraskrivelser fører ikke fremover. Erkjennelse av utfordringer på systemnivå, evne og vilje til endring gjør. Fokus på det positive er vi alle med på, men det må ryddes i heimen først. Vi har ikke råd til annet. Og det er lagspill. Ta tillitsvalgte, ansatte, pasienter og pårørende med på det laget. Det vil garantert hjelpe.

Gjertrud Krokaa

Fylkesleder NSF Nordland