Det var kanskje ikke 80-tallsrock vi hadde ventet oss da 2013-Idol-deltaker Vegard Benjaminsen skulle bandebutere, men i spissen for Fata Morgana har han i de foreløpig to singelutigvelsene hørtes ut som om han er helt hjemme i sjangeren. I bandet er det strengt tatt bare bassist Are Bendiksen som er gammel nok til å ha brukt lommepengene på fersk hardrock på vinyl i hine hårde, men bandet høres på de to singlene ut som om de hatt gode storebror-platesamlinger å fordype seg i.

Først kom «Behind», en ballade med et gitarriff som setter h-en i hook og får en til å spille den «bare en gang til» igjen og igjen. Denne uken kom «Time», noe raskere, men i samme lei: kvalitetsriff kombinert med radiovennlig melodi, kledd i 80-tallsjakke.

Folkets mann

For tiden spiller de inn plate på Sørneset, og Oktoberfest-opptredenen er deres aller første konsert.

Blanke ark. To låter ute og en hangar foran seg. Det er ingen liten oppgave for sanger og låtskriver Benjaminsen, men la det være sagt med en gang, Brønnøys nye band klarer sin konsertdebut med glans.

De går på scenen 20.00, og drar i gang med tung blues fra Benjaminsen, alene på gitar. Resten av bandet kommer inn etter hvert og løfter gradvis sangen, en fjern slektning av «House of the rising sun», til et øsende klimaks hvor Animals-vokalist Eric Burdon kunne nikket anerkjennende til vokalarbeidet.

Etter en sånn start må man dra i gang med noe pønka. Og det gjør de. Eller skal vi si Foo Fighters. Fata Morgana har nemlig noe av det samme stadion-aktige, fryktløse over seg. Utstrålingen er at de faktisk er et band for de store anledninger. Låtene er ikke kjente, men Fata Morgana utstråler at de vil nå fram til publikum. Det er ikke bare utseendet, Benjaminsen har noe av den samme folkets mann-vibben som Kurt Nilsen. Han spiller for folket, og det er et godt utgangspunkt når man tar steget opp på scenen. Vibrato-knekken i stemmen blir en smakssak, men den bekrefter at dette bandet ikke ble født for å spille i kjellere. Tidvis er de en jumbojet av et band. Mot slutten av «My star» ruser de motorene skikkelig og drar en fortjent applaus ut av sitt tidligpublikum.

Uimotståelig

Nysingelen «Time» er tydeligvis en av låtene som sitter best. Eller er det bare selvtilliten som kommer når man vet man har en hit? Fata Morgana sprudler når den avleveres.

«Beautiful lie» har Benjaminsen skrevet med sin gamle musikalske våpendrager Steffen Franco Hollup. Den presenteres som ballade, men er mer en midtempo rocker. Først høres den ut som P4-rock, men (noen vil ikke en gang si «men») den tar tak og ender opp som komplett uimotståelig. Bandets neste singel?

Neste låt presenteres som en låt som ikke er en låt. Tullsnakk. Den spretne rockeren kunne glidd inn på hvilken Black Crowes-plate som helst og ender i herlig jamming som man ønsker skulle var mye lenger.

Låten som introduseres som «trist som faen» heter kanskje «Cry». Langt viktigere er det at den starter litt retningsløst før den transformerer seg til en uovervinnelig kraftballade som griper tak i hver og en i lokalet.

Da gjenstår bare (lokal-)hiten «Behind». Den er like fengende som før, men hovedinntrykket etter en 40-minutters mer enn bestått svenneprøve er at Fata Morgana faktisk har flere låter som skinner like sterkt. Og det sier litt.