Du store verden for en stemning de lager disse gutta! Riktignok bad vokalist Freddy Aspmark publikum om å danse på bordene, men de nøyde seg med benkene. Til gjengjeld sang de av alle lungers fulle kraft og skapte skikkelig rock’n’roll-hysteri med enorm jubel. Skitskøy!
Rock’n’roll Retribution begynner å bli en Roots-tradisjon på en slik måte at mange publikummere bare MÅ ha konserten med seg, ellers er det ikke riktig Roots-stemning. Det er en fin vane som borger for god stemning, om ikke akkurat i stille, ettertenksomme former.
De to tidligere årene har gruppas repertoar vært med til dels ukjente sanger. I år vartet de opp med høy allsangfaktor og de var i storform. De har vel aldri hørtes så tette og presise som nå. Når så også Freddy Aspmark synger som om han står på Wembley, kan det ikke bli feil. Er det bare meg, men synger han bedre enn tidligere? Den raspete ruheten oser Axl Rose lang vei, blandet med en dæsj fra Bad Companys Paul Rodgers – og det er jo ikke de verste forbildene å ha.
Gutta har god smak når det gjelder å plukke sanger som de vet vil fenge. Hvem kan vel sitte stille når gitarveggen og trommesettet buldrer av gårde med for eksempel Whitesnakes «Here I Go Again», Manfred Manns «Mighty Quinn», Lynyrd Skynyrds «Sweet Home Alabama» og for ikke å snakke om Twisted Sisters’ «We’re Not Gonna Take It». Versjonen av Bee Gees’ «Staying Alive» var tøff uten funkbass, men med desto tydeligere gitardriv. Beatles’ «Helter Skelter» var et uventet valg, og fremstod nå så hard som den egentlig er.
Lørdagens manndomsprøve bestod av Popol Vuhs «Queen of All Queens» - ikke bare for Freddy Aspmark som skulle bryne seg på en av Jahn Teigens virkelig store stunder som vokalist, men også for resten av gutta siden få våger seg på den. De bestod med glans og det var bare å nyte i fulle drag. Teigen ville ha vært imponert!
Bassisten gjorde bakoversalto, alle storkoste seg og noen syntes at de spilte for lavt. Som min innfødte brønnøykompis så tørt sa det: «Ørepropper er for turister!»
Konsertene i teltet fungerer på mange måter som vorspiel til kveldens konserter på hovedscenen. I så måte gjorde ikke Rock’n’roll Retribution skam på oppgaven med å få folk i festbrus. Fortsetter de med samme tyngde og presisjon, hadde det vært steike skøy om de neste år kunne ha vært hele festivalens nachspiel-gruppe fra storscenen med allsang og sjalabais. Kjedelig blir det i hvert fall ikke!