Deilig smell fra Big Bang

Gammel kjærlighet ruster ikke. Kan Øystein Greni øyeblikkelig gifte seg med oss alle sammen? Nå!

5

Bigbang, hovedscenen fredag

Kultur

Å anmelde Big Bang etter alminnelige kriterier går ikke an. De er en tilstand. De har vært bakgrunnsmusikken, den viktigste musikken og den musikalske intravenøse i gud-hjelpe-meg 16 år. Allikevel er det som en ny oppdagelse. Øystein Greni er som en potent 13-åring i nyvaskede olabukser og ukelønna i baklomma som synger hjertet sitt ut og det er fredags kveld, og akkurat i kveld, dere, akkurat i kveld forandres livet.

Vel, det tror vi jo alle når vi er 13 og nå er Greni forsyne meg 42 år og han kommer selvsagt til å overleve oss alle. Ikke på pur f…, men i pur glede, for det å synge og spille rock’n’roll er livet. Det er ubeskrivelig godt å høre noen gamle, skikkelige ordentlige gitarriff over festivalplassen og Grenis stemme ikle de flotte, poengterte rockesangene.

Herom strides de lærde om Greni skal opphøyes som rockesanger eller komponist. Siden han spiller gitar, hvilket han så til de grader kan og av og til overdriver, er han ikke blant de mest ekspressive sangerne, men han har det i stemmen og ikke minst kontrollen over de nytelsesfulle treminuttene sangene varer. De er like friske i dag som for 16 år siden. Den som er uenig må øyeblikkelig kastes på havet og høre på Boney M 16 timer om dagen i 16 år.

Nå er Big Bang en trio. Instrumentalt savnes faktisk ikke et større lydbilde, men vokalt hadde det vært stas med mer trykk i enkelte refrenger som hadde løftet Grenis flotte nyanserte stemme der han kunne briljert på en bølge av vokaler, hvis dere skjønner hva jeg mener.

Greni og Big Bang vekker attrå i oss alle fordi vi kjenner oss igjen, og de/han tar oss på fersken. Måtte vi alltid bli tatt på fersken. I å leve livet. Takk Big Bang!