Det er mulig at det var for tidlig (kl. 18.30) på torsdag, men Justad tok aldri av. I tillegg stod en stor del av publikum i sneglekø utenfor. Riktignok var de fem-seks første publikumsrekkene fint til stede i applaus, hyling og allsang, mens resten av publikum skjønte ærlig talt ikke hva han maste med.
Justad er ikke alene om denne skjebnen blant dagens popstjerner. De har to-tre-fire glimrende sanger med besettende refrenger som blir hits, ellers er det ganske tomt på så mange måter. Justad synger om kjærlighet hvilket for så vidt er greit, men det er alt han synger om. Mye synges i falsett som er dusinvare i Norge – og han beviste det til fulle selv på scenen; det går an å være mann og synge med mannsstemme.
Med all respekt, som 25-årig oljebarn er han ikke all verdens bevandret i kjærlighetens irrganger, dypeste grums og himmelske høyder, så det blir fort sånn radio-pop-klisjéer på scenen. Han er svært tradisjonell popstjerne og evner ikke å understreke det lille som er av dramatikk i sangene. Å hoppe rundt på scenen eller ta av seg jakka tilhører denne form for dramaturgi.
Han var fjorsommerens festivalsensasjon, i år blir det lett «husker du». Så ubønnhørlig fort går tiden. Så utakknemlig krevende og illojal er publikum.
Vi er mange som gjerne vil høre mer av Sondre Justad. Han har teften for den gode treminutters popsang. Men kanskje han bør bremse popstjernekjøret litt og leve desto mer. Da har han faktisk noe å synge om.