Allerede i entreen blir vi møtt velkommen. En liten hund kommer mot oss og ønsker oss velkommen med en logrende liten hale. Hunden Millie har sin lille skavank i form av en avstumpet hale som logrer i rasende fart, men den lever et godt liv i Rossvika. Matmor har tydeligvis gitt hunden en god oppdragelse og oppvekst, for velkomsten er alt annet enn farlig der den kretser rundt beina våre og vil ha kos og oppmerksomhet.

Litt lenger inn finner vi matmor, Anne-Marit, som sitter med kaffen klar og nybakte sjokoladeboller. Duften av nystekte boller og nytrukket kaffe får munnen til å løpe i vann. Dette gleder vi oss til.

– Hei, velkommen og sett deg der du måtte ønske, smiler hun og er raskt fremme med både kaffe og boller.

For smile det kan hun, til tross for de prøvelsene som lovet har gitt henne.

Positiviteten selv

Anne-Marit er født i Trondheim og der trådde hun sine første leveår før familien flyttet til Oslo. Her fikk hun begynne på skolen og gikk der til hun var ferdig med tredjeklasse. Da satte familien nesen nordover til Vega, hvor hun fortsatte sin skolegang. I en alder av 19 år ble hun mor for første gang til sønnen Paul Andreas og senere fikk hun datteren Amalie. Da Amalie kom til var hun flyttet til Sømna. Men skjebnen hadde andre planer for familien og Anne-Marit flyttet etter noen år til Brønnøysund hvor hun jobbet på hotellet. De som kjenner Anne-Marit beskriver henne som positiviteten selv, snill, smilende og alltid glad. Men bak fasaden skjuler det seg en tung historie.

I Brønnøysund møtte hun mannen hun skulle gifte seg med. Etter 5 års samboerskap ga de hverandre sitt ja og sammen la de mange planer. Marc Fischer var en av Tysklands fremste innen Motocross og var med på å starte klubb hvor både unge og gamle fikk utfolde seg på lukket bane på Vedal. Planen var at også Anne-Marit skulle ta sertifikatet på tung motorsykkel.

Knapt 40 år og enke

Men skjebnen hadde helt andre planer. En søndag, på bursdagen til Anne-Marits mor veltet alle planene. Marc skulle bare en liten tur ut med motorsykkelen. Hun kysset ham og ba ham være forsiktig og at maten skulle være klar til han kom igjen. Men slik ble det ikke. Marc kom aldri tilbake, han omkom kort tid etter i en ulykke i Velfjord.

– Det var en forferdelig tid. Hele min verden falt i grus og jeg trodde ikke jeg skulle klare å reise meg igjen. Jeg isolerte meg, ville ikke ut, ja alt var en kamp. Men det er utrolig hvor mye krefter man har om man bare må. Med god hjelp av familie og venner klarte jeg å reise meg. Uten dem hadde jeg nok ikke klart det og takket være dem sitter jeg her i dag. I en alder av 40 år var jeg blitt enke. Jeg ville egentlig bare bort fra overflaten, men overlevelsesinstinktet er sterkt os oss mennesker og jeg er glad mitt ble prøvd ut, for dette var bare begynnelsen. Lite ante jeg hva som ventet meg og det er jeg glad for, sier hun stille.

Fant ny lykke på motorsykkelsetet

Etter at Marc døde klarte Anne Marit likevel å reise seg.

– Jeg var fast bestemt på å gjennomføre de planene vi hadde. En av disse var at jeg skulle kjøre opp til motorsykkel. Langt om lenge var tiden inne og jeg meldte meg på kurs hos Odd-Geirs kjøreskole i Brønnøysund. Storsykkel skulle det bli på meg, det var målet. Der møtte jeg en kar, Odd-Geir, en distré og småvimsete type og jeg var fortapt. Han var litt treg av seg og smilte til alle, så jeg måtte bare fortelle ham at her var jeg. Med god hjelp fra søsteren min som også hadde kjøretimer, så fikk vi ham til å skjønne poenget, forteller Anne-Marit og ler så hun rister.

Rammet igjen

Men som den nøkterne damen hun er, så flyttet hun ikke til Sømna og Rossvika med det første. Det skulle gå ti år før hun var klar for å flytte på seg. Da var planene klare og de skulle bygge seg hus sammen. Anne-Marit solgte huset i Brønnøysund og sammen skapte de sitt eget i Rossvika på Kvaløya. Lykken var fullkommen da hun i 2017 flyttet til Sømna. Men før hun flyttet hadde hun fått beskjed om at hun hadde sykdommen sjøgrens, en kronisk betennelse som rammer kroppens kjertler, da særlig tårekjertlene og spyttkjertlene. Dette fører til tørre øyne og tørre slimhinner, noe som er de dominerende symptomene, men så godt som alle organ i kroppen kan rammes av sykdommen og gi et mangfold av symptomer og tegn. Tegnene ble etter hvert mange og hun fikk nyresvikt. En undersøkelse deretter påviste dårlige leververdier og hun fikk diagnosen Myelomatose, benmargskreft. Dette er en ondartet blodsykdom med ukontrollert vekst av plasmaceller i benmargen. Anne-Marit gikk atter en gang i kjelleren.

– Jeg husker da legen ringte meg for å fortelle resultatet av de siste blodprøvene. Tidligere hadde jeg jo fått beskjed om at det ikke var kreft. Etter tre beinmargsprøver fortalte legen at det var beinmargskreft og at svarene hadde de funnet i nyreprøvene. Sykdommen var uhelbredelig. Legen var svær trolig i telefonen og siden min verden falt i grus var mitt første spørsmål til legen om det var nå jeg skulle dø? Like rolig svarte legen at det skulle jeg ikke. Jeg hadde mange gode år foran meg og det fantes gode behandlinger for denne typen kreft. En merkelig ting å si når han først hadde sagt at den var uhelbredelig, men han hadde så rett. Nok en gang gikk jeg i kjelleren. Jeg isolerte meg, snakket ikke, sluttet å planlegge, jeg var nesten apatisk. Jeg ville egentlig bare dø. Men så fant jeg den lille gnisten som ga meg håp. Legen hadde jo sagt at jeg skulle få leve og at det allerede var satt opp et behandlingsforløp for meg. Stakkars legen, hva måtte han ikke tenke om alle de spørsmålene jeg kom med, ler hun.

Cellegiftkur før stamcellebehandling

For Anne-Marit ler, hun ler mye. Et liv med ulykker og sykdom har ikke knekket henne, snarere tvert imot er hun en sterk og munter dame.

– Jeg var så langt nede at jeg ba om hjelp til å takle alt. Det fikk jeg og kan ikke få fullrost nok alle de som hjalp meg med alle tankene slik at jeg kunne forsette kampen. Og det ble en kamp. For å kunne behandles måtte jeg gjennom mange tester og tøffest var nok cellegiften. Tøft på mange måter, men noe av det verste var at jeg mistet håret, noe som egentlig er en bagatell, men som berørte meg mer enn jeg hadde trodd. Cellegift måtte jeg ta fordi jeg skulle gjennom en stamcellebehandling og da må immunforsvaret brytes helt ned. I desember 2016 fikk jeg innkalling med et behandlingsforløp. Da skulle jeg få innoperert en veneport med to utganger på der alle blodprøver og all medisin skulle gjennom. Behandlingen min startet med å få modningssprøyter for å rakettstarte stamcelleproduksjon, slik at de kunne høste nok til 2 behandlinger. Deretter måtte jeg inn for en sterk cellegiftkur som skulle forberede kroppen for høydose. Så reiste jeg hjem og fikk vende tilbake 6. januar 2017 for oppstart og høydosekur som skulle få immunforsvaret mitt ned i null. Jeg lo litt, det måtte jo bety lykke for det er jo på min bursdag. Et nytt liv og en ny sjanse. Jeg sov nesten hele den helgen, men heldigvis var Odd-Geir sammen med meg. Behandlingen slo meg helt ut. Nå var det bare å vente på reinfusjon av egne stamceller. Jeg var nesten klar. Da verdiene var nede i null fikk jeg reinfusjon. Det hele gikk fort da jeg bare hadde to poser som skulle inn. For å minske risikoen for infeksjon fikk jeg suge på isbiter. Det er når du får dine egne stamceller tilbakeført at du blir virkelig dårlig. Jeg var isolert på sykehuset i tre uker. Det verste var kvalmen. Bare tanken på mat, høye lyder, det å røre på hodet, ja det meste gjorde at jeg kastet opp. Jeg raste ned i vekt og dermed også muskelmasse, forteller hun stille.

Nyter gleder i hverdagen

Vel hjemme måtte hun ta det rolig. Hun var så nedkjørt at hun ikke klarte å gå. Etter lang tids sykeleie i en seng var muskelmasse og kreftene borte. Håret var også borte og hun følte seg elendig. Med rullator gikk hun omkring i huset for å bygge opp nok styrke i musklene. Og det klarte hun og til tross for sykdommen ser hun lyst på livet.

– Jeg trekker alltid positive ting ut av det negative. Det kan for mange høres merkelig ut, men det er en overlevelsesmekanisme som hjelper meg i hverdagen, noe de fleste har men ikke tenker over. Jeg ser lyst på fremtiden og akter å leve lenge. Legen på sykehuset forteller at det forskes mye på kreft og dess lengre jeg får leve, dess bedre er utsikten for helbredende medisin. Hvor banalt det enn høres ut, så nyter jeg dagen. Jeg akter ikke å dø av sykdommen, men med den og jeg er meg selv på godt og på vondt. Akkurat nå er jeg på en kortisonbehandling, men ikke engang det skal knekke meg. Jeg har mange rundt meg, og de er gleden i livet, gleden som gjør hverdagen lettere og som gjør at jeg tillater meg selv å nyte dagen. Jeg fornekter ikke sykdommen og glemmer den heller ikke og denne balansegangen er både barn, barnebarn, samboer, familie og venner med på å hjelpe meg gjennom. Uten dem hadde det nok sett helt annerledes ut, sier hun stille og understreker til at livslysta må henges på en knagg i sånne situasjoner.

Ute skinner sola, og vi forlater Anne-Marit. Tankene om livet er mange, men en ting er sikkert etter et slikt møte; livet er dyrebart, Carpe Diem.