Matthew kommer fra den engelske landsbygda. Han vokste opp i Kent, et fylke sørøst i England i en klassisk engelsk landsby. Husene er bygget i stein, tegl eller bindingsverk. Britene er kjent for en spesiell byggeskikk der eikestokker parvis er stilt sammen slik at de danner hovedkonstruksjonen både i vegger og tak. Veiene er smale og det kan være langt mellom husene. Assosiasjonene går rett til «Med hjartet på rette staden» når han beskriver hjemstedet.
Han er eldst av tre søsken. Foreldrene ble skilt og moren giftet seg på nytt. Det ga ham en stor familie der åtte barn bodde i samme hus. Det var alltid folk som kom og gikk i det gjestfrie huset.
– Det var en drøm å vokse opp på landsbygda. Jeg var ute å lekte i hagen, i skogen eller vi var på turer. Barne- og ungdomsskolen var bare 15 minutter unna, men da jeg begynte på videregående måtte jeg pendle. Det tok en time hver vei.
Han var en aktiv unge, men delte ikke lidenskapen til briter flest. Fotball fikk andre ta seg av. Han ville spille rugby som er en idrett med mer fysisk kontakt enn tradisjonell fotball. Seinere begynte han med roing da han gikk på universitetet. Toppen var da han deltok i norgesmesterskap i sporten mens han hospiterte ved Rikshospitalet.
Fire måneder i Ghana skulle gi ham et nytt perspektiv på livet. Han jobbet som frivillig ved et sykehus i den tidligere britiske kolonien. Han hadde akkurat fullført videregående utdanning og ville ha et friår før han begynte på videre studier. Han var fortsatt usikker på om det var lege han ville bli.
– Det er noe helt annet å jobbe som lege ved et sykehus i den tredje verden. Legene som jobber der har begrensede ressurser og jobber uten trygghet i tilstrekkelig utstyr. Det jeg opplevde var at leger prøvde å gjøre sitt beste. En lege i Ghana må ta seg av alle pasienter uavhengig av om han eller hun har sykdommen som spesialfelt. Slik det er hos oss i Vesten er det luksus at man kan spesialisere seg innen et fagfelt.
Matthew hadde enkle oppgaver som å bytte bandasjer og gi vanlige helseråd som prevensjonsveiledning og hygieneveiledning.
– Jeg fikk lyst til å bli lege etter å ha vært i Ghana. I fremtiden har jeg lyst til å ta del i internasjonal bistand, kanskje gjennom Leger uten grenser.
Briten valgte å studere medisin i Tsjekkia. Dette ledet til at han ble kjent med flere nordmenn. I hans klasse var rundt halvparten av elevene norske. Han ble fascinert av at de andre behersket flere språk enn sitt morsmål, selv kunne han bare engelsk. Dermed bestemte han seg for å lære seg norsk. I dag behersker han språket svært godt og samtalen går flytende.
– Jeg hørte norsk hver eneste dag og min beste venn er norsk, forteller legen.
Ved å lære et nytt språk åpnet nye dører seg for ham. Det engelske helsevesenet har han lite til overs for. Inntrykket fikk han bekreftet da han fullførte siste semester av legestudiet ved universitetet i Oxford. Han fikk sommerjobb i Norge i 2015 og 2016. I november 2017 så han stillingsutlysningen ved Vega legekontor. Han søkte og fikk jobben.
– Det er ikke lett å komme til Norge og begynne et nytt liv her. Bare det å åpne en bankkonto og skaffe seg en postadresse er vanskelig. Jeg hadde delvis oppholdstillatelse da jeg flyttet til Norge i januar i fjor for å jobbe ved Rikshospitalet. Jeg oppfylte ikke kravene til opphold. For å få dette måtte jeg ha hatt en jobbkontrakt i mer enn seks måneder. Nå har jeg jobbet som fastlege her på Vega i tre måneder, men jeg kan ikke selv få en fastlege før jeg har jobbet her i seks måneder, sier han og ler av ironien i det hele.
– Hvordan synes du det går å kommunisere med pasientene på norsk?
– På Vega er det sikkert tre-fire ulike varianter av dialekten. Det går stort sett greit, men noen ganger har jeg måttet be pasienten snakke bokmål slik at jeg kan forstå.
Matthew har funnet seg godt til rette på Valla. Han gleder seg til sommeren kommer og til at han kan ta Helgelandskysten i nærmere øyesyn mens han padler rolig rundt i kajakk. Han har en lidenskap for friluftsliv og mener Vega har mye å by på.
– Jeg ønsker å jobbe på landsbygda og Helgelandskysten er helt fantastisk. Jeg liker meg veldig godt her og jeg gleder meg til å utforske hele øya. Jeg liker at alle kjenner alle her. Det er ikke som i Oslo der naboene ikke hilser på hverandre.
Det er med stor ydmykhet og respekt han har påtatt seg jobben som lege på ei øy der det er langt til nærmeste sykehus. Dette har han tenkt mye på og han har sett for seg ulike scenarioer der innbyggerne på Vega får behov for akutt legehjelp. Han er glad for at han kan lene seg på kommuneoverlege Sinne Markens lange erfaring.
– Det er et stort ansvar å være lege ved et distriktskontor, men det er Sinne som har mest ansvar. Hun har tro på oss som er unge leger og henne kan jeg ringe til når jeg lurer på noe uansett når det er på døgnet.
Hans kristne tro er veldig viktig for ham. Det startet som en barnetro under oppveksten i et kristent hjem, men har utviklet seg i voksen alder.
– Noen tror at kristne folk lever mer begrenset enn andre. Men jeg mener jeg lever mer fritt ut fra hjertet fått av Gud. Det viktigste av alt er nestekjærlighet, at vi elsker Gud og mennesker.
Han har alltid vært åpen om sin tro. Da han jobbet i Oslo gikk han i frikirka og oversatte til engelsk for dem som ikke forsto norsk.
– Jeg mener kristendom ikke handler om å dømme hverandre, eller å ha et sett regler å leve etter. Kristendom handler stort sett om hvordan vi skal elske hverandre. Jeg prøver å elske folk rundt meg som Jesus elsker alle mennesker.
Siden november er det vegværingene som har fått føle hans nestekjærlighet og medisinske kunnskap. Han har et klart mål hver gang han tar imot en ny pasient på kontoret.
– Når en pasient sitter her hos meg er han eller hun den viktigste pasienten på Vega, sier Matthew Spreadbury.