Bandet avsluttet en 40-årig karriere med tre sett sammen med sitt trofaste publikum.

Først litt om rammen: Konsert-delen av Kred er helt full av bandets trofaste publikum. De sitter, ved bord, akkurat som de gjorde på forsamlingshuskonsertene i hine hårde. Bare at lørdag var drikkevarene legale og røyking innendørs byttet ut med lyset fra mobiltelefonene som skal opp og dokumentere. Ellers var stemningen helt fest på lokalet-riktig. Torghatten band stod helt fra starten i 1977 med ett bein i fest på lokalet-tradisjonen og ett i rocken. Da blir det jo helt rett å spille tre sett, med noe så gammeldags som røykepause mellom.

I første sett utforsker bandet røttene sine. Det vil si, først kommer Sigve Skjelsvik med sangen om da bandet var på Sandnessjøen-tur og havnet hos "en diva som bodde utpå Siva" og det ble rene festen i arresten. Det blir flere historier mellom sangene, og det starter med countryrock: The Byrds "Full circle" og Wilson Pickets "Something you got" viser begge at bandet har country og soul i blodet.

Torghatten band forteller at de la sin ære i å velge litt andre sanger enn de andre bandene. Gjerne b-sider. Det gjorde dem interessante da. Og nå. Peter O. Ekbergs "Röken Ritar..." er så langt fra ihjelspilt som man kommer. Og en fin ballade. På scenen står fem menn i sin beste alder og bare koser seg meg å spille musikk de liker. Spencer Davies Group, Allmann Brothers Band og, bandet som ble feid av banen av beatlemania, men var ganske tøft: The Shadows. Bare prøv å holde føttene i ro når Gunnar Pedersen spiller "Foot tapper". Da er veien kort til Cliff Richard og "Devil Woman".

Å høre et så velspillende band som Torghatten band kose seg med mer eller mindre glemte perler er en strålende innledning på deres siste kveld. Little River Bands "Light of day" er, som bandet påpeker, en påkjening på modne stemmer. Men Torghatten band kommer fint fra det, og det er jo moro å høre Arnt Strømsnes nærme seg falsett. Det må i hvert fall være det lyseste den mannen har sunget etter konfirmasjonen. Og så, Freddy Kvalø. Han var publikummer og del av miljøet rundt bandet. I kveld har han sittet og ladet opp med å drikke vann og smatte på fisherman's friend. Så går han opp og gjør sitt vante stjernenummer: Jahn Teigens "Mil etter mil."

Andre sett åpner med Stig Angel Benjaminsen ved mikrofonen. Han er like soulfull og funky som han pleier når han gjør Little River Bands "Happy Anniversary" med bandet. Det kommer mer: Sigurd E. Liseth er i huset og har tatt med seg saksofonen. Og når Torghatten band spiller Procol Harum gjør de ikke den alle kan, de gjør "Pilgrim's Progress". Progrocken er også del av bandets basis, og Gunnar Pedersens viser med sitt gitarspill at han virkelig likte britiske Camel. Torghatten bands egne, nyere låter henter oss tilbake til Brønnøysund. I "Vanlig dag" er jo både Freddy Kvalø og Kalle Laumann nevnt. Det blir flere egne, før Vidar Tilrem kommer med fela og spiller Fairport Conventions "Too Close to the Wind" sammen med bandet.

- Nå er det finale, sier bandet når tredje sett starter, og forventningene ligger i lufta. Alle vil ha "Gamle hus". Men ikke før bandet, som spilte Deep Purple-konsert i 2008, har gjort "Demon's Eye". Og fra far og sønn Pedersens Tom Petty-band får vi en sang med Thomas Pedersen ved mikrofonen. Fellesnevner for konserten er at bandet har samme miks av spilleglede og autoritet i alle rockesjangere de er innom - også Steely Dans perfeksjonistiske jazzrock i "Josie". Og når det så kommer en instrumental hvor Gunnar Pedersen og Arnt Strømsnes begge briljerer, så er det bare å fastslå at Torghatten band går inn i historien som bandet med to toppgitarister. Og groove.The Doobie Brothers "Long Train Running" svinger verre en Trollstigen og gjør om forsamlingshus-Kred til et diskotek.

Gershwins "Summertime" er en standardlåt, gjort av alle de beste. Inkludert Sigurd Liseth og Torghatten band. "Dagen derpå" blir en opptakt til sangen som var på den andre siden av singelen. Siste dans på lokalet var øyeblikket hvor man viste følelser (eller prøvde å få med seg noen hjem, alt etter hvordan du ser det). Her blir det i hvert fall øyeblikket hvor band og publikum smelter sammen i en øm avskjedsdans. Sammen med alle gjesteartistene får vi bandets signaturlåt "Gamle hus". Folk kommer fram for å danse og synge med. Og noe av det tristeste med at dette er en avskjedskonsert må være at vi aldri mer skal få høre Vidar Tilrem spille en så fin felesolo på "Gamle hus" igjen. Det hele er vakkert på en litt trist måte, og det eneste som kan hjelpe er å få høre Freddy Kvalø synge "Mil etter mil". Så da gjør han det.

Som de sier litt lenger sør: Takk te dokk!

Matti Riesto