Fredag er hennes formelt siste lønningsdag, og når dette leses er hun på vei til Gran Canaria. 40 år ble det i jobben. Hun har jobbet med ti landbrukssjefer, gitt bestått til flere hundre på jegerprøven og «sveivet» møtepapirer med stensilator.

– Man skulle tro jeg var hundre år. Men tenk på alt som har skjedd, sier hun.

Papirer fra Vik

1. mars 1977 startet hun i jobben. Sømna, som hadde hatt hovedkontoret, hadde akkurat revet seg løs fra Brønnøy, så blant de første oppgavene var å lage saksarkiv for alt de hadde fått fra Vik.

– Det var ikke det jeg likte best, men jeg var glad jeg hadde jobb.

Bemanningen var henne, Torbjørn Tilrem og en tekniker.

De første fire årene holdt de til i «Kemnergården» i Sørbyen.

– Jeg trivdes, men det var kaldt der. En dag var det 8 grader inne om morgenen. Da gikk vi hjem, det gikk ikke. Etter to år begynte en dame til, så på grunn av bygningen kalte de oss «slumsøstrene» på spøk.

I 1981 flytter de til andreetasje på Felleskjøpet, hvor det var et fagmiljø med flere etater. Det var en ny verden, med lyse, trivelige kontorer.

– Det var fine år. Jeg var tillitsvalgt i fire år og fikk oppleve twin otterens ferd over Helgeland. I Felleskjøpet-bygget var det trivelig miljø, men ganske mannsdominert. Språkbruken var ganske tøff, jeg måtte lære meg å ta igjen. Folk kunne gå rett inn. Det ble litt «jåssprat», men man fikk faglige innspill også. Det forsvant da vi flyttet til rådhuset, for der må en melde seg ved servicetorget før en går inn.

Færre bruk

I 20 år hadde hun ansvaret for drifts- og produksjonstilskudd. I starten var det opptil 225 søkere. I siste søknadsomgang i 2017 var det 117. Brukene er blitt færre og større.

– Ifølge Tine er det 32 melkebruk i Brønnøy nå. Før kunne de ha to kyr og levere melk. Jeg husker noen som bodde på Torgnes og leverte det de selv hadde melket på spann. Det gikk med båt.

Hun har vært «overalt» hos bønder i Brønnøy, fra Tosen til ytterst «i Øyan».

– Noen av plassene gledet vi oss ekstra til. De ble så glade for besøk, kom med lefse, og noen ganger middag. Nå er gårdene veldig store, ofte drevet av én person. Damene er ofte ute på annet arbeid.

En annen av Johnsens oppgaver har vært å være med i vaktordningen for vilttelefonen. Det kunne være stille lenge. Men så kom tiden med glatt føre, hvor hun måtte ringe rundt til jegere midt på natten, slik at lidende dyr kunne avlives.

Hun har også hatt ansvaret for den teoretiske delen av jegerprøven.

– Det må være hundrevis av jegere jeg har godkjent. Både menn og kvinner. Det er trivelig at det blir stadig flere kvinnelige jegere. Før var det på papir. De siste årene har kandidatene tatt prøven digitalt på PC i kjelleren i Brønnøy rådhus.

Dataens inntog

Datamaskinene kom etter hvert på 80-tallet. Hun savner ikke stensilmaskinen.

– Før møtene i jordstyret sto vi og sveivet. Blekket sprutet og ødela klær. Gjorde du en feil på én side, så måtte alt skrives om. Skrivemaskin med rettetast var et stort framskritt.

Teknologien og færre bruk gjør at det ikke trengs så mange ansatte. I dag er det tre på landbrukskontoret i Brønnøysund.

– Da jeg startet var det eget landbrukskontor i Hommelstø. Johan Frønes var herredsagronom i Velfjord og hadde to kolleger der. I tillegg var det skogbrukskontor med to ansatte på Sausvatn.

Skuddpremien på rev var også landbrukskontorets ansvar. Det kunne ta tid før jegerne hadde tid til å komme til byen, så de hadde fått beskjed om at de kunne skjære labbene av reven og og legge den i fryseren til de hadde tid.

– Jeg tror de fikk hundre kroner per rev. Men vi måtte le av han som kom reisende fra en avsides plass med en plastpose fordi han hadde skutt en rev. Han tok opp plastposten og la innholdet på bordet: To svartbrent fiskekaker! Han hadde tatt feil i fryseren.

Generasjoner

Da hun fylte 50 fikk Johnsen BA-blomsten fra Bondelaget.

– Vi kom tett på hverandre, «kundene» og vi. Jeg har også ordnet med avløsertilskudd for gravide. Det er artig å tenke på at mange av dem som lå i magen dengang nå er voksne og driver gården videre.