Det lukter kanskje litt sagspon? Fra et tilstøtende rom høres lyden av maskineri.
– Vi kan gå inn her først, tenker jeg. Det er så mye bråk der inne mens Martin bruker dreiebenken.
Eivind Ormø Drevland strekker ut ei hånd, og smiler. Han er ansvarlig for LHLs treskjæregruppe. Han tar oss med inn i det andre tilstøtende rommet. Her er det radioen som er den største støykilden, det klinger i toner, kan det være fra Radio Norge? Hvem vet.
Kom til Brønnøy, ble væropptatt
Her sitter fire-fem fokuserte mennesker og arbeider med treemner. De lager alt fra klokker til barometre.
– Jeg lager et barometer. Om jeg er opptatt av vær? Jo, har vel blitt det etter at jeg kom hit fra Østerdalen, ler Hildegunn Aamo, som med sine 33 år er det yngste aktive medlemmet LHL i Brønnøy har.
Hun har gått på kurs hos LHL før, og laget både klokke, skjærefjøl og ei bankefjøl, som er en dekorativ sak man i tidligere tider brukte til å banke klesvasken.
– Det er det første de lager, det er en fin øvelse, der man kan lære seg teknikk, forklarer Drevland
Aamo har kjent på mestringsfølelsen siden hun begynte med treskjæring.
– Klokka var artig å lage, det ga mestringsfølelse. Det er klart, det kan teste tålmodigheten og være frustrerende når det blir mye pirk, men det er veldig givende å få noe å gjøre med dagene, mener hun.
Hun er for øvrig også triminstruktør for LHL på mandagene.
En første prøve
På bordet ved siden av sitter Thor Ivar Lauvset. Han er noe eldre enn Aamo, men det er hans første arbeidsstykke hos treskjæregruppa.
Han har ikke pleid å arbeide mye med treverk, da han drev landhandel ved Sausvatn hadde han ikke så mye tid, forteller han. Men etter at han ble pensjonist har han begynt å hobbysnekre litt.
– Jeg har skaffet meg en dreiebenk, men jeg er jo mye i Brønnøysund nå, og da fikk jeg lyst til å prøve noe nytt, sier han, mens han skjærer ut et mønster i emnet med treskjærekniven.
– Får du til?
– Jeg har ikke prøvd så mye ennå, dette er den første prøven min, så jeg har ikke fått helt taket ennå, sier Lauvset.
Råskinn mot tre
– Jeg er et råskinn mot tre. Jeg tar ikke hensyn til treet.
Martin Fanebust ler. Han står ved dreiebenken (i det førstnevnte tilstøtende rommet) og kjenner etter om emnet han har limt sammen har tørket. Så setter han den i gang og begynner å pusse med sandpapir.
Han er opprinnelig fra Bergen, men har bodd brorparten av livet i Nord-Norge, og har bodd lenge i Brønnøysund. Han har også vært typograf i Brønnøysunds Avis.
– Jeg er vel født håndverker. Det skjer alltid noe mens jeg dreier, sier han.
Han plukker litt hud fra en fingertupp, det er ikke bare enkelt å pusse på treverk.
– Martin er den eneste som stort sett kommer hjem med et ferdig produkt hver dag, sier Drevland.
– Neeei, ikke nå. Nå lager jeg litt større prosjekter. Men jeg har dreiet så lenge jeg kan huske, jeg har dårlig hukommelse, så det kan stemme bra, ler han.
Fullførte fars klokke
Ei som har vært med lenger enn de fleste er Unni Solberg. Hun har vært med på treskjæringsgruppa i over tyve år.
– Det er artig å holde på, jeg har mange barnebarn, og trives med det, sier hun.
Én gang har hun faktisk laget gravstøtte også.
– Det var til min egen søster, forteller hun.
Eivind Ormø Drevland forteller at gruppa kjører kurs kontinuerlig, og starter nytt kurs på nyåret. Det er uansett bare å ta kontakt med Drevland om man vil kaste seg med, når som helst.
– Vi har også kaffe halvveis ut på kvelden, sier han.
Drevland har en veldig personlig kobling til treskjæring.
– Faren min skar ut ei klokke, men ble bare halvferdig med den før han døde. Derfor skar jeg den ferdig, og du kan faktisk ikke se hvilken side jeg har skåret, og han har skåret. De er helt like. Den klokka er jeg veldig glad i, sier han.