At Anton Tsjekhovs ofte nevnes i samme åndedrag som Henrik Ibsen er ikke rart. Det er ikke fritt for at historien om de tre søstrene i familien Prozorova sender tankene i retning av Ibsens stykker. For her er det sjelden håp, og så snart håpet begynner å nærme seg, forsvinner det like raskt. Søstrene Olga (Liv Bernhoft Osa), Masja (Ellen Birgitte Winther) og Irina (Nina Ellen Ødegård) er låst fast i en provinisiell garnisonsby, langt fra den store verden. De vokste opp i Moskva, og de lengter evig etter den store byen.

Stykket begynner kanskje litt sakte i første og andre akt, men tar seg til gjengjeld opp i akt tre, og da skjer alt på én gang. Nevnes skal også at denne produksjonen på ingen måte står spesielt tilbake for hva man kunne forventet fra Riksteateret. Her har Nordland teater levert så det holder.

I første akt finner vi en familie som er lystig. Man fristes til å tenke på Nora Helmer som i «Et dukkehjem» var lystig, men ikke lykkelig. Vi aner at det ligger noe under, selv om familien på overflaten har det bra.

Den livsnytende intellektuelle broren Andrei (Rune Storsæther Løding), på overflaten har det bra. Løding spiller ham forøvrig bra, hele fremtoningen kan minne litt om Oscar Wilde i Stephen Frys skikkelse, og det mener jeg på beste måte. Hans kjære Natasha (Lena Jacobsen Kvitvik) kan til tider virke litt overspilt, men det er nok også litt av intensjonen. Som rollefigur endrer Natasha karakter fra å være beskjeden, men gladlynt, til å bli et mareritt. Man lurer på om Natasha kan bli galere enn hun er i akt to. Så kommer akt tre. Nok sagt. Men underholdende er det.

Doktor Ivan (Andreas Kolstad) fremstår fornøyelig russisk, om enn som en eldre russisk offiser i en Poirot-episode, og det er heller ikke ment negativt. Oberstløytnant Aleksandr (Duc Mai The) blir et friskt pust for våre tre hovedpersoner, han kommer fra Moskva, og innen akt to er over er det åpenbart at han og én av dem elsker hverandre.

Men ingen av søstrene finner lykken. En ender opp som peppermø i en stilling hun ikke ønsker, en er gift med en mann som elsker henne, men som hun ikke elsker selv, og en venter forgjeves på å returnere til Moskva, der hun skal finne ekte kjærlighet.

Slik går det ikke, og idet hun avfinner seg med at hun skal gifte seg med en mann hun ikke elsker, men som hun holder høyt i akt, blir han og den fremtiden han kan gi henne tatt bort fra henne i siste øyeblikk.

Til slutt har de tre søstrene bare hverandre, og den tragikomiske handlingen er fullkommen.

Budskapet er at det er lite poeng i å prøve, siden man uansett ikke kommer seg ut. Hvis det ikke hadde vært for at stykket er humoristisk og morsomt spilt, så kunne det blitt en dyster konklusjon.

Simon Aldra