Hunter på hugget

Ian Hunter har evnen og lysten i behold.

5

Pluss

For oss fansen er det fantastiske tider. Den nye musikkøkonomien får artistene ut på veien, verdensstjerner kan ses i mellomstore norske byer. Og rockehistorien blir lett tilgjengelig, med Ian Hunter i hangaren en oktoberlørdag. I hans tilfelle er det nok spillelysten som motiverer, han gjorde seg fortjent til Norgesvenn-statusen allerede i CD-ens tid.

Og så står han der, mannen som har gnidd skuldre, som de sier der borte, med Bowie, Reed, Freddie Mercury og hele gjengen. Tvilen om 78-åringen fortsatt har energien feies bort allerede i første låt, en drivende rocker. Så kommer "Once Bitten, Twice Shy" fra hans første soloalbum. Den nådde 14. plass på singellistene. Store hits er han ikke kjent for, men Hunters rock når ut. Du gjør noe rett når gutta på de fremste radene nikker anerkjennende til hverandre, mens damene bakerst bryter ut i dans.

Og stemmen? Ikke som engang, men fortsatt så det holder mer enn nok. For å si det sånn: Det er lenge siden -  om noen gang - Dylan hadde slik en stemmprakt. Men litt begrenset er den. Noen steder får man litt følelsen fra Dylan-konserter de siste tiårene: at alle sangene vokalmessig går i samme pølsekverna, blir litt like.

Hunters rock er midt i leia. Dette er "gubbrock": Åge og Sambandet, Springsteen og Ulf Lundell. På en god måte, med skarphet og kanter. Rockeøs og med røtter i Chuck Berry og Jerry Lee Lewis. Ja, for Hunter setter seg også bak pianoet og hamrer løs som "The Killer". Og der ved tangentene virker det som man ser grunnen til at Hunter reiser til Helgeland for å spille, lenge etter pensjonistalder, istedenfor å få sitt eget Las Vegas-show.  Han ser rett og slett ut til å storkose seg med å spille til fest. Det minner om pianisten i Lucky Luke, han som fikk sperre i konsertsalen, men spilte som en gud hver gang det var slåsskamp i saloonen. Hunter vil være her, og det viser.

Bandet er kontant og samspilt. På "Bastard" får vi den mest funky gitaren siden Stevie Ray Vaughan gjorde "Superstition". Velvet Undergrounds "Sweet Jane" har vært med Hunter helt siden Mott The Hoople. Versjonen her løfter ikke sangen noe utover originalen, men den hører med på Hunter-konsert.

På første ekstranummer er det pianoet igjen. "All the Way From Memphis" lar boogiefoten gå. "Life" starter med "just another rock 'n' roll show, hope you had a great night". Jo da, mann, men du har en igjen. Og så kommer den, pur rockehistorie: "All The Young Dudes". Skrevet av Bowie, udødeliggjort av Mott The Hoople. Målt mot en original man hører ofte merkes årene på vokalen. Men det bærer, og det er stort  å høre en av 70-tallets signaturlåter live med han som sang den. Noen strofer fra "Irene Wild" blir siste farvel fra en rockens gentlemann som ikke trenger å bevise noe som helst mer, men som kom med spilleglede og en låtkatalog med få superhits, men mange godlåter.

Matti Riesto



David Bowie-sang løftet Ian Hunter til stjernestatus

Fra David Bowie til Trondheimsolistene og Åge Aleksandersen; Ian Hunter er rockeveteranen som har fans i alle leire.