Hun er kanskje ikke like synlig lenger som på 80/90-tallet, men hun er og blir (Nord-)Norges musikkdiva, nå også med filmrollen i thrilleren "Kings Bay" i beltet. Jo da, hun kan være gravalvorlig. Men tok hun ikke "kashi bræmmnes"-ertingen fint? Og vil vi egentlig ha henne annerledes? Skal det ikke være litt alvor noen ganger?

Bremnes er helt seg selv når det starter rolig med "E du nord i landet". Noe stiv og deklamerende, men vi vet hva som skal komme. Den noe passgang-aktige dansingen hennes er forresten det eneste som ikke er teknisk perfekt. Men det kommer seg etter hvert, og dette er tross alt ikke "Skal vi danse".

Bandet er som ventet briljant. Toppfolk på alle plasser, og vi skal den neste timen blant annet få en gitarsolo av Børge Petersen-Øverleir som nesten skal få hangartaket til å løfte seg. Men det er aldri tvil om hvem som er sjefen i rommet. Bremnes har stemmeprakt, autoritet og flotte tekster - med diksjon så man får med seg alle poengene i "Fantastisk allerede", da hun ikke var helt fornøyd med ham på paristuren

Vi får sanger fra Svarta Bjørn-kabareten og "Skrik" fra Edvard Munch-plata "Løsrivelse". Sistnevnte starter noe stivbeint, som plata også ble kritisert for å være, men forløses etter hvert. Det må jo være rom for, i dobbel forstand,  kunstrock! Og hele tiden Bremnes - tekster med mening, sterk vokal, eminent band og utstråling nok til å fylle hele hangaren.

"Spor" blir en mektig finale. Grunnrytmen i låten er kjølig, drivende og funky på en gang. Cohen-gjendiktningen "Alle vet jo det" blir siste låt. Jazzaktig og slepende blir den helt hennes egen. Når Bremnes takker for seg har vi sett en artist som fortsatt er i bevegelse, med nye arrangementer og plateutigivelse i år, samtidig som hun er en institusjon og en bauta.

Vi hadde vel ikke glemt hvor god hun er? Som nordlendingen nesten sa: Du Kari, du Kari, du helvetes Kari!

Matti Riesto