Pink Floyd er et av de bandene det ikke går an å være verdens største fan av. Fordi alle fans stort sett er det.

Sammen med et sted mellom åtte og ni hundre andre sørhelgelendinger tok jeg turen til hangaren under årets Oktoberfests første konsert. Og hvilken konsert.

Brit Floyds imponerende show er ifølge Torstein Moe og Stein Brekk i Kulturcompagniet det største som er arrangert i Brønnøy, om vi snakker rent omfang. Og de to burde vite litt om sånt. Det er lett å tro på dem.

Jeg lot meg imponere over lydbildet jeg hørte under torsdagens lydprøver, men det var heldigvis bare en forsmak. Jeg har aldri hatt gleden av å se Pink Floyd live, ei heller Roger Waters eller David Gilmour i solo-form, men jeg har hørt «litt» på platene. Det er nemlig litt familietradisjon, fatterns «Wish you were here» er hans tredje vinylplate av nevnte album.

Om et tributebands største oppgave er å legge seg så nært opp til originalen som mulig er et evig spørsmål, og noen fasit skal jeg ikke prøve meg på, men dette låt ikke bare som Pink Floyd, tidvis låt det som Pink Floyd i studio. Og det mener jeg på beste måte.

Skal jeg fremheve én person på scenen er det få som når opp til Belén Goméz enestående stemme. Hun gir meg gåsehud, og går Clare Torrys tolkning av «The great gig in the sky» fra 1973 «Dark side of the moon» en høy gang. Helt utrolig. Det er ikke vanskelig å forstå at nettopp Goméz ble møtt med en voldsom jubel da hun ble presentert av frontfigur Damian Darlington.

Samtidig er det vanskelig å ikke nevne hvor nært dette bandet ligger Waters og Gilmour på ren vokal, det er nesten litt skummelt.

For meg vil det nok alltid være låtene fra det som må kunne kalles Pink Floyds tre største album, nemlig «Dark side of the moon», «Wish you were here» og «The Wall» som vekker den største gleden. Vi nevner blant annet «Us and them», «Time», «Money», «Welcome to the Machine», «Wish you were here», «Shine on you crazy diamond», «Another Brick in the wall part 2» og «Comfortably numb».

Noe av det andre blir litt lite interessant for meg, med min ballast, så ærlig må jeg være. Men Animals-tributen var selvfølgelig på sin plass i albummets førtiende år, og som resten av konserten gjennomført utsøkt.

Nevnes skal også et fantastisk lysshow, etter sigende fra den siste «Division Bell»-turneen. Dette er uten sidestykke det mest imponerende jeg har fotografert.

Konserten var over alt for tidlig, selv om de spilte godt over to timer musikk. I euforien etterpå passet det bra å spasere ut av hangaren til Monty Pythons «Always look on the bright side of life».

Det er nok. Jeg har gått tom for superlativer. Du skulle vært der.

Simon Aldra

PS: Saken er rettet. Det var Belén Goméz som sang på "The great gig in the sky".