«Okkupert» er kanskje den mest kontroversielle dramaserien på norsk fjernsyn de siste årene. Premisset for sesong én var at Norge slutter å produsere fossil energi, satser på andre energikilder, og blir invadert og okkupert av Russland, på oppdrag og invitasjon fra EU-landene. Jo Nesbøs premiss har blitt møtt med mye skyts, der en god del handler om at premisset ikke finnes realistisk, og at hele ideen om en russisk okkupasjon er en del av et skremmebilde av Russland. Serien fikk heller ingen jublende anmeldelser fra norske anmeldere.

Promoterer Russland-hat?

La oss ta det først som sist. At Russland okkuperer Norge er i dag helt usannsynlig. Det er tilfellet selv om Russland annekterte Krim etter seriens første sesong, og gjorde temaet mer aktuelt. Men dette er ikke en dokumentar eller et dokudrama, det er en dramaserie. Nordmenn har etter krigen vært vant til å se på andre land under okkupasjon, og det å være okkupert har blitt et konsept man har vært distansert fra.

Det er i mine øyne bra at en dramaserie kan stille et av de evige spørsmålene, «men, hva om?». Det finnes flusst av fiksjon om en «alternativ» historie, alt fra romanseriene om hvordan et Amerika der sørstatene vant borgerkrigen kunne sett ut, til den svenske «Operasjon Garbo»-serien, som handler om en sovjetisk invasjon av Sverige. Det må være lov å lage disse fiktive verdenene, uten at alt må tolkes gjennom alt for politiske briller.

Hvem bestemmer?

Vi legger det til side.

Første sesongs siste scene var med statsminister Jesper Berg (Henrik Mestad) som ble stilt spørsmålet, «Er du klar til å kjempe for landet ditt?». Spørsmålet ble ikke besvart. Sesong to åpner åtte måneder senere. Berg er i svensk eksil, motstandsbevegelsen Fritt Norge har lidd store tap, og Norge har etter sterkt press inngått en avtale med russerne, som blant annet gir dem kontroll over norske olje- og gassinstallasjoner. Det herjer en terrorkampanje, der alt fra russiske mål til norske myndigheter og sivile rammes.

Vi får en interessant skildring av et samfunn i limbo. På den ene siden har norske myndigheter betydelig handlefrihet, og norske medier er på ingen måte under fullstendig kontroll fra verken norske myndigheter eller russerne. Men det er et klart underdanighetsforhold, der man forstår at det til syvende og sist er Russland som bestemmer.

Onde nordmenn

Jeg føler vi inviteres til å tenke på den tyske okkupasjonen under andre verdenskrig. Her er det norske myndighetspersoner som er villige til å samarbeide for å unngå skade på norsk liv og eiendom, PST-sjef Hans Martin Djupvik (Eldar Skar) er opptatt av å jakte norske terrorister, og alminnelige borgeres talefrihet i en digital hverdag er under press. Det er talende når Djupvik gir ordre om å pågripe en ung mann for å legge press på faren hans, og han på spørsmål om hva han skal pågripes for svarer «han har vel googla noe».

Når disse parallellene treffer er «Okkupert» på sitt beste. Når den norske statsministeren bekymrer seg for å være sen til et møte med den russiske ambassadøren Sidorva (Ingeborga Dapkunaite) underbygger dette avhengighetsforholdet. Motstandsbevegelsen ligger i stor grad også på skauen, noe som neppe er et tilfeldig valg fra seriens skaperes side.

Noe jeg setter pris på er at man har unngått en felle man lett kan falle i. Her er ikke alle russerne onde. Noen av dem er sympatiske. Andre virker fanget i en virkelighet de ikke kontrollerer. Og blant nordmennene i motstandsbevegelsen Fritt Norge er det noen veritable psykopater. Det viser hvor sårbare alle samfunn er for ekstremt press.

Mer ujevn

Vi får gjensyn med andre roller fra første sesong, blant annet restauratøren Bente (Ane Dahl Torp), som har latt livet gå videre etter at russerne drepte mannen hennes forrige sesong. Ambassadør Sidorva er nevnt, og gjør kanskje en av seriens beste figurer i Dapkunaites tolkning. Vi møter også igjen Anita Rygh (Janne Heltberg), som får en langt mer sentral rolle i årets sesong.

Dessverre blir dialogen noen ganger litt plump og urealistisk, ujevn. Det kan som eksempel nevnes at jeg ikke har hørt en norsk tenåring bruke ordet «computer» i dagligtale siden starten av 2000-tallet. At norske karakterer snakker litt svak engelsk bidrar imidlertid bare til seriens realisme.

Sesong to er litt mer ujevn enn forrige sesong. Likevel liker jeg det jeg har sett så langt. Serien har fortsatt et spennende plot, samtidig som det mellom actions-scenene er gjort plass til scenene som forteller oss hvordan dette samfunnet fungerer.

Hva om?

Om spørsmålet er «hva om?» har regissør Erik Skjoldbjærg og manusforfatterne Ståle Stein Berg og Karianne Lund gitt et godt svar.

Realisme handler uansett ikke om premisset. Premisset kan i mine øyne godt være oppdiktet så lenge handlingen og detaljene fremstår realistisk, så lenge du kan se på hvordan statsministerens livvakter reagerer, og tenke «jo, slik er det sikkert». Denne oppskriften har fungert utmerket for romanforfattere i diverse spenningssjangere siden historiefortellingens morgen.

Om du har lest Dan Browns «Da Vinci-koden» (eller noen som helst bok av Dan Brown), ikke klaget, men nå klager over realismen i «Okkupert», da har jeg litt vanskelig for å ta deg på alvor.

Andre runde med «Okkupert» er verdt å se, selv om den er litt ujevn.

Terningkast: 4

Simon Aldra

Sesong to har premiere på Viaplay fredag 29. september. Omtalen er basert på de fire første episodene fra sesong to.