Øystein Sunde fylte 70 i januar, og har holdt det gående som profesjonell musiker de fleste av disse årene. Torsdagens konsert ble en retur til særlig tre av platene hans, nemlig Kjekt å ha (1989), Sånn er'e bare (2005) og Bestefar (2016).
Passende nok åpnet han imidlertid forestillingen «Meget i sløyd: På nye eventyr» med «Super-SS-Rally-GT-Fastback-Hardtop-Sprint» fra debutalbumet 1001 fnatt fra 1970.
Med seg hadde Sunde Terje Kinn (banjo), Øystein Fosshagen (fele og mandolin), Knerten Kamfjord (bass) og Knut Hem (dobro og perkusjon)
Morsomt og ettertenksomt
Sunde leverte en konsert med mye vitsing og humor, men briljerte også både som gitarist og vokalist, men sin stødige stemme. Han rotet litt med første ord i «Vafler og kaffe» fra Sånn er'e bare, men reddet seg raskt inn. Låta er forøvrig et av de humørfulte glansnumrene hans fra senere tids låtskriving, sammen med den mer ettertenksomme visa «Ute var det sol» fra samme album, skrevet om Sundes far, minnene etter ham, og kontrasten mellom stillheten i kirka og verden utenfor som «ga blaffen».
Konserten tok også turen inn i bluegrassverdenen for å «spille så fort vi kan» med «Sett deg i armkroken min» som Sunde i sin tid oversatte for fra «Roll in my sweet baby's arms» for Ivar Medaas.
– Nå skal jeg ta en fra Kjekt å ha, albumet som har betydd mest for meg både karrieremessig og.. karrieremessig, sa Sunde, før han tok «Da jeg var en liten gutt».
Fra det nyeste albumet, Bestefar, var nok særlig «Dødsbo» en høydare.
Brunost, FIFA og farmasi
Oppi alt sammen jøglet Sunde med alt fra TINEs brunost, som ifølge ham har mer vann enn før, til legemiddelindustrien, for ikke å glemme FIFA og Sepp Blatter. Alle tre tema beskrevet med korte (tidvis veldig korte) nidviser om alle tre tema.
Alt i alt fikk publikum derfor både trent latter- og klappemusklene jevnlig. At det tok litt tid før stemningen nærmet seg det - skal det innrømmes - høye taket til samfunnshuset, gjorde ikke så mye. Og etter hvert nådde stemningen helt opp.
– Jeg våger å påstå ar PCen er forrige og dette århundres største bløff. Vi skulle bli mer effektive og spare tid. Denne tiden bruker vi på konsulenter for å få dem til å fungere igjen. Er det noen som har sløyd som fag lenger? sa han til latter fra publikum.
Legenden som målbant Øystein Sunde
Sunde fortalte også om da han møtte sin gitar-helt Chet Atkins på syttitallet, og ble helt målbundet.
– Du kan ikke konversere med side tre i engelskboka. «The cow is brown». Så Atkins løste det bare ved å spørre meg om Norge. Og å svare for meg, sa han til almenn latter.
Etter å ha hørt tre sekunder av hvert spor fra ett av Sundes album spurte Atkins: «Do you want to learn something?».
– Han hørte vel at jeg hadde behov for å lære, sa Sunde, og fortalte at han fikk lære «Black mountain rag» fra legenden.
Så spilte han den - og viste hvorfor han av mange anses å være Norges beste gitarist, og dessuten også i verdensklasse.
Skrev autografer
Etter konserten signerte Sunde autografer for fansen, blant annet til ni år gamle Anders Tanberg, som er kjempefan av musikken hans.
– Han er så rask å spille på gitar, sa niåringen.
Etter at autografskrivingen var over klatret syttiåringen lett ned fra scenen. Da var han litt sliten.
– Det tar på mer nå enn før. Men det er så moro, sier han til BAnett.
Så lenge det er gøy
Han er fortsatt aktiv som artist til tross for alderen. Det er gode grunner til det.
– Så lenge alt virker, hodet er i orden, jeg husker tekstene og finner noe å skrive om som folk vil høre på, da holder jeg det gjerne gående. Jeg holder det gående til det ikke er gøy lenger, sier han, og legger til at han ikke har tro på å gi seg og starte opp igjen. Når han først gir seg, så skal han gi seg.
Han hevder selv at den eneste som har tjent penger på Murphys lov, altså loven om at alt før eller senere går til helvete, er ham.
– Det er jo det jeg skriver om. Alt går gærnt i sangene mine, flirer han.
– Halvdan pleier jo å si at i hans sanger ser verden grusom ut i første vers, og så blir alt bra til slutt, mens mine sanger er stikk motsatt!
Sang om faren kom plutselig
Inspirasjonen til sangene kan komme helt plutselig. «Ute var det sol» er et eksempel på det.
– Det er en sang som ligger veldig nær meg. Jeg visste ikke at jeg skulle skrive en sånn sang. Plutselig var den bare der. Jeg skrev den mange år etter fars død, plutselig skulle den bare ut. Jeg hadde vært i en annen begravelse der disse kontrastene bare slo meg, forteller Sunde.
Fra scenen fortalte han om da han gikk gjennom hytta til faren, og fant en eske full av hyssingstomper merket «hyssingstomper, for korte til å ta vare på».
Om samarbeidet med Bjørnov
Han leter alltid etter nye inspirasjonskilder, og peker på samarbeidet med Ingrid Bjørnov som veldig matnyttig.
– Vi inspirerer hverandre. Jeg er veldig glad for at vi fant hverandre på scenen, sier han.
Han bidrar naturligvis også til annen verdiskapning, på vis man kanskje ikke hadde forventet.
– Jeg har brukt Mac i mange år, for å komme meg unna PC-verden. Han forhandleren jeg kjøpte den fra har sagt at «vi opplever ingen som har sånne feil som deg». Men samtidig er det jo ekte feil! Så de sier at det som er så fint med meg, er at de lærer noe nytt om disse maskinene, ler mannen som også har skrevet låta «Jeg kommer ikke på nettet».