Winston Churchill sa en gang at historien ville forsvare ham, fordi han hadde til intensjon å skrive historien. I nyere tid er bildet av Churchill som krigsleder mer nyansert. Og det er Churchills fortjeneste at evakueringen av den britiske hæren fra Dunkirk ikke huskes som et nederlag. Til tross for at han selv advarte mot å se på den som en seier.
Det er denne evakueringen filmen handler om. Åtte dager, 338.226 britiske, canadiske, franske og belgiske soldater ble berget fra de franske strendene. For britene er «the Dunkirk spirit», særlig de små båtenes rolle i evakueringen, lystbåter og fiskebåter, styrt av sivilister med «stiff upper lip» nesten like viktig for eget nasjonalt selvbilde som «the blitz spirit». Det er altså ikke et lite ansvar regissør Christopher Nolan har tatt på seg. Han er ansvaret voksent.
Skudd og sirener
Filmen begynner med stillhet, som snart brytes av filmens første skuddsalve. Arbeidet med lydbildet har vært førsteklasses. Noen få skudd i denne filmens første minutter gir mer inntrykk enn en skuddsalve på et par dusin smell i en Die Hard-film. Vi møter en av filmens «hovedpersoner», Tommy (Fionn Whitehead), som stresset prøver å lade sin Lee Enfield-rifle, mens han blir beskutt.
Litt senere er vi på stranden, og her viser Nolan oss effektivt omfanget av «Operasjon Dynamo», med tusenvis av soldater stående i rett linje, mens de venter på å bli evakuert. Lydeffektene er igjen mesterlige når vi første gang møter tyske Luftwaffe, og man kan forstå skrekken stupbombere med sirener må ha skapt i menneskene som møtte dem.
Det britiske luftvåpenet RAFs rolle i evakueringen har vært tvilsomt omtalt i historieskrivingen. Nolan viser oss luftkamp fra andre verdenskrig som neppe er gjort bedre siden «Battle of Britain» (1969). Med enkle detaljer klarer Nolan å vise oss problemene med å operere over Dunkirk, uten å fortelle oss. Bra!
Klaustrofobisk
Selv om handlingen i stor grad utspiller seg på det åpne havet eller på åpne strender er dette en klaustrofobisk film. Enten vi er inne i cockpiten til en Spitfire, eller inne i et britisk krigsskip sammen med flere hundre utmattede britiske soldater, eller i kabinen til en liten sørengelsk fritidsbåt, er klaustrofobien til å ta å føle på. Kanskje særlig når vi opplever panikken i et synkende skip.
Det er også rørende øyeblikk. Møtet mellom de store, grå britiske krigsskipene og flotillaen av småbåter, satt til Hanz Zimmers førsteklasses Elgar-inspirerte musikk er svært effektivt.
Heldigvis ingen Churchill
Et av filmens beste øyeblikk kommer mot slutten, da soldatene er nedslåtte, og venter å bli møtt som feiginger som stakk av fra fienden.
«Well done», sier en mann til dem.
«All we did was survive», svarer soldaten.
«That's enough», slår mannen fast.
Bedre kan det neppe sies. Og tilbake til Churchill. Det er forfriskende å se en britisk krigsfilm om de kritiske dagene i 1940 der Winston Spencer Churchill ikke tolkes av en skuespiller. Vi hører ikke engang stemmen hans. Dette er et godt valg fra Nolans side.
Handlingen før karakterene
At filmen mangler en egentlig hovedperson gjør ikke noe. I form kan den minne litt om «A bridge too far» (1977) og «The longest day» (1962), begge filmer der handlingen tar forrang før karakterene. Det er også tilfellet i denne filmen. Samtidig skal Whiteheads tolkning av Tommy roses, ditto Kenneth Branaghs kommandørkaptein Bolton.
Dette er en fremtidig klassiker, kjemisk fri for tullete overdreven patriotisme. Den er nesten perfekt. Dette er ekte vare.
