Ofte har velprodusert radiopop problemer med å overleve møtet med et levende publikum fra en scene. Årsaken kan være at pop’en rett og slett er for polert og feilfri. I Veronica Maggios tilfelle virker det motsatt, for i en konsertsituasjon blir man klar over hvor intelligent og dyktig pop hun lager.
Noe av hemmeligheten er at hun oser kreativitet og vektlegger alle deler av pophåndverket like mye med for eksempel lys og kostymer som står i stil med sangene. Hennes allsidighet sørger for en fin balanse mellom de hardere gitarbaserte sangene og de mer kjølige elektronikalåtene. Over det hele er en uttrykksfull stemme som faktisk synger vettuge tekster.
Musikalsk er hun ikke så umiddelbar man kanskje kunne tro med bakgrunn fra hits som «Jag kommer» (avslutningssangen i Brønnøysund) eller «Dom sa!» som ble allsang i regnet. Mange av sangene følger ikke slaviske popoppskrifter, og hun er temmelig langt fra typisk svensk slagerpop. Dermed får sangene en annen slitestyrke enn typiske døgnfluer.
På Rootsen var publikum med fra første note og kjente sangene godt, noe som så til å overraske henne til tross for sin store popularitet også i Norge. Akkurat slike små øyeblikk avslører en sjarm som ikke er tillært eller innstudert. I kombinasjon med kresent pophåndverk, ble det dermed en minneverdig konsert.