Hånden i været den som ikke er møkk lei av Morten Harket-kopier fra brave norske menn som synger i falsett og tror at de mestrer det. Men så kom Kristian Kristensen fra Harstad på hele Norges P1.

Kristensen fra plate og radio er noe ganske enn fra Roots-scenen. Lyden er ganske grumsete som er synd, siden Kristensen har mye å fare med tekstmessig. Stemmen har for mye klang, og hva han har av diksjon forsvinner i ekko. Musikken er mye mer gitarbasert og hardere enn fra platene – og så var det stemmen da.

Han sparer seg ikke med å flørte med publikum og briljere i topptonene. Det holder ikke. I sangene er de glidende overgangene – glissandoen – anstrengt og topptonene ustabile. I tillegg er fraværet av diksjon anstrengende. Det heter «Brønnøysund» med «r», ikke «Bjønnøysund» - og sånn kan vi holde på. Når man beveger seg i dette krevende stemmeleiet, må man beherske det fundamentalt tekniske.

Det er ikke det at man forlanger en kontratenors prestasjoner, men Kristensen må fullføre det han begir seg ut på. Her drukner gitarveggen vokalprestasjonen. Fra scenen blir det grøtete og ubegripelig, på radio i studioversjon blir det nok en falsett som prøver lykken i popland.

Han har mye å fare med. Det er å håpe at han besinner seg og innskrenker det store lerretet han har satt seg selv til å male. Det er der et sted, og jeg tror faktisk vi i publikum er tålmodige og vil vente.

Terningskast 3