Ekteparets Roots-konserter er blitt en institusjon. I framtreden etterligner de Johnny Cash og June Carter Cash, men musikken er fortolket, i år videreutviklet med at tekstene er oversatt til norsk.

Om det fungerer? I høyeste grad. "Kjærleiken smakar søtast når hjarte som våre møtast" gir jo akkurat like bra rim som originalen. I norsk drakt kommer sangene nærmere norske lyttere, samtidig som Horn og Bøygard tar et lite, men kledelig skritt bort fra Carter-Cash-skyggen.

Ellers er det like bra som vi er blitt vant til. Horn og Bøygards stemmer er like sterke og kler hverandre like bra som framtoningen deres, for å si det sånn. Kris Kristofferson-tolkningen "Hjelp meg gjennom natta mi" er tatt bort fra det aller såreste og åpner ballet i en uptempo-versjon. "Jakson" er blitt "Vega", og når stemmene deres møtes kommer gåsehuden. Horn/Bøygard har samme vokale han/hun-kjemi som sine forbilder. Han malmfull, hun klokkeklar med en perfekt country-knekk. Sammen går de opp i en høyere enhet.

Deres versjon av "The Loving Gift" presenteres med noen ord om Horns sykdom de senere årene, og som med Carter og Cash går liv og kunst hånd i hånd. Arne Flatmos solo på den sangen er bare et av flere eksempel på også at bandet gjør en strålende konsert. De har countryen under huden og i hjertet. Etter den såre balladen kommer det naturligvis danse-country så medrivende at det er rett før et fullt Roots-telt bryter ut i spontansquaredance. I Dylans "It Aint me Babe" er det han-med-og-mot-henne på beste vis igjen.

Så får vi Trond Horn alene, i norsk versjon av Cashs Nine Inch Nails-cover "Hurt". En sterk sang fra en mann som har gått gjennom mye de siste årene. Likevel klarer han ikke helt tre ut av skyggen av Cash som ser livet i hvitøyet på slutten av livet. En bra versjon, for all del, men kanskje har Cash selv satt et for sterkt merke på den sangen.

Deres norske "Ring of fire" starter med vakker a capella-sang fra hele bandet, og sangen blir en strålende finale fra A til Å. Brenn, brenn, brenn og stående applaus.