Der Kaizers Orchestra var et kollektivt oppkom av kreative leker, oppfinnsomme instrumenteringer og en vokalist (Janove) som formidlet det hele, er Janove som solo et popego som ikke gir seg på tørre møkka.

Han vant til slutt, da hele festivalplassen klappet i takt og sang med til den ytterst fengende «Verden går til helvete, tralala». Før det var det et evig mas om å synge med, klappe i takt og «har dere det bra?»

Det er noe med popstjerner som er så høye på seg selv og kommer stormende inn på scenen på en annen planet enn det regnvåte og hutrende publikummet nedpå festivalplassen.

Allerede på fjerde sang, «Marlene», begynner han å mase om at vi må synge med. Vel, det er en fengende popsang, men fire uker på VG-listen og minimalt med radiospilling betyr ikke det samme som at hele landet kan sangen utenat. I så måte har Janove mer til felles med Robbie Williams enn sine orkestermedlemmer i Kaizers og hele Rogalands stamtavle i rocken med Froddien i Stavangerensemblet som gudfar. Man maser ikke på publikum. Vi bestemmer faktisk selv når vi skal synge og klappe.

Når det er sagt, har Janove med seg et knippe av ytterst kompetente musikere som er en fryd å høre. Årsaken er sangene som er pur popglede og på Rootsen fremført i en hardere og mer potent utgave enn på plate. Problemet er Janove selv som rett og slett blir for mye. All energien og adrenalinet stopper ved scenekanten og ikke før etter 45 minutter, smitter det over på publikum. Da er vi blitt vant til ham og begriper noe av hans grenseløse entusiasme. Det er et popsirkus, og ja, han fikser et greit nok.

Det er forståelig at han har mye å bevise i kjølvannet av Kaizers’ suksess, men det er også lov til å trekke pusten, telle til fem og skynde seg langsomt. For det gjør vi publikum, siden vi er oppriktig interesserte og tar til oss musikken. Kom igjen når du har jekket deg ned.

Terningskast: 4