Prolog
15. juli 1944 går en ung løytnant i tyske Kriegsmarine i land i Kiel. Byen er et viktig nav for den tyske ubåtkrigen, og en av flere hjemmebaser for ubåtene. Målet med ubåtkrigen er å senke fiendens krigsskip, men også handelsskip som frakter militære og sivile forsyninger til Europa over Atlanterhavet. «Slaget om Atlanterhavet» er omtalt som ett av de viktigste under andre verdenskrig, selv om ubåtene nok var en større trussel under første verdenskrig.
Den unge løytnanten, han er bare 30 år gammel, er kaptein på en ubåt, og har den tyske graden Oberleutnant zur See. Men denne unge mannen skiller seg likevel litt ut. Hans ubåt, U-1060, har nemlig en helt annen rolle. Riktignok har ubåten fem torpedorør, og de er dødelige nok. Men denne ubåtklassens rolle er å frakte torpedoer for andre ubåter. Denne unge løytnanten senket eller skadet nemlig ikke ett eneste skip, ifølge uboat.net, som katalogiserer slikt. Han må åpenbart ha vært en dyktig kaptein, og ble tildelt Jernkorset av andre klasse – den tredje høyeste militære utmerkelsen i Tyskland.
Det er vanskelig å vite hva den unge mannen tenker på mens han går over gangbroen i Kiel. Det er nok ikke utenkelig at han skynder seg hjem. Hjemme venter kone og datter. Sist han så kona, da han la ut på tokt 20. juni, var hun høygravid. To dager senere, 22. juni 1944, føder hun en datter. Han får for første gang møte sin datter. Det skal også bli siste gang. 7. oktober 1944 setter han igjen ut på tokt med U-1060, og ferden går som før til norskekysten.
26. oktober 1944 har han forlatt Bodø. I forveien er det lastet av torpedoer i Narvik. Man kan forestille seg en kald og kanskje våt kyst. Fredag 27. oktober er det slutt. Utenfor Torget, ved den lille øya Fleina, blir U-1060 angrepet av britiske fly fra Royal Navy. Fra hangarskipet HMS Implacable angriper jagerbombere av typen Fairey Firefly og torpedobombere av typen Fairey Barracuda ubåten med torpedoer og raketter. Etter det angriper tunge bombefly av typene Halifax og Liberator.
Den unge kapteinen dør der og da, like sør for Brønnøysund. Han heter Herbert Brammer. Datteren hans er bare fire måneder gammel.
Fleina, Brønnøy, 26. juni 2017
En kvinne holder et messingskilt.
Kvinnen er Uta Caresio Brammer (73). Hun er datteren til Oberleutnant zur See Herbert Brammer.
Planen hennes er å slippe skiltet i vannet der faren døde. Men hun blir overtalt av venner til å heller legge den på øya Fleina, slik at folk skal kunne se den.
Og slik blir det.
Asti, Torino, november 2008
Det begynte med en innleggelse på sykehuset. Uta, som er født i Rendsburg utenfor Kiel, omtaler seg selv som tysk, østerriksk og italiensk. Hun giftet seg med en italiener, som arbeidet for Fiat, og sammen reiste de «jorda rundt» med jobben hans, før de til slutt pensjonerte seg i Torino, der den store Fiat-fabrikken er. Det er litt ironisk, men i Italia beholder man pikenavnet sitt. Derfor heter hun Uta Brammer i Italia. Men i Østerrike tar man sin ektemanns etternavn. Derfor heter hun Uta Caresio i Østerrike.
På sykehuset i Asti spurte legen hennes, Giambattista Raimondi, om hun var tysk. Jo, svarte hun, og fortalte at hun kom fra Rendsburg. Det er i Schleswig-Holstein, kommenterte legen. Uta ble litt satt ut, Rendsburg har under 30.000 innbyggere, og hun var imponert over at en italiensk lege visste slikt. Hun fortalte legen at faren hadde vært kaptein på en tysk ubåt.
Dagen etter møtte Uta legen igjen.
– Faren din var Herbert Brammer, erklærte han.
Det stemte, måtte hun svare. Deretter erklærte han at faren hadde vært kaptein på U-1060, noe hun ikke visste noe om, og sa at han hadde sunket utenfor Brønnøysund i Norge.
Doktor Raimondi var åpenbart interessert i ubåter, og hadde konsultert sitt eget bibliotek med litteratur om temaet. Han hadde også funnet et intervju med nestkommanderende på ubåten, Helmuth Borchardt.
Slik startet et åtte år langt prosjekt for Uta, for å finne stedet der faren døde.
Brønnøysund, 27. juni 2017
Uta Caresio Brammer ser meg inn i øynene. Det er et våkent par øyne, og hun smiler. Med seg har hun en god venninne, Rosanna Ponzo.
– Jeg klarte å finne fire Helmuth Borchardt i Tyskland. Fire menn med samme navn, og samme stavemåte, forteller hun.
De tre første hun kontaktet var feil mann. Til slutt var det en kvinne som tok telefonen. Og hun fortalte at hun var Helmuth Borchardts svigerdatter.
– Var, sier Uta.
Men det viste seg at sønnen hans, Axel, hadde svært god kunnskap om farens liv og virke. Han kunne fortelle at det fortsatt var to medlemmer av mannskapet i live, matrosen Erhard Haluschak og radiooperatøren Werner Wollenhaupt.
– Haluschak hadde veldig godt syn, og derfor ble han ofte hentet opp til kommandobroen for å være utkikk sammen med far, forteller hun.
Wollenhaupt satt som radiooperatør veldig nært ubåtens kaptein. Likevel var det naturlig nok stor avstand mellom menige og kapteinen.
Hun møtte de to overlevende, og fikk høre historier om faren. Én var sterkere enn andre.
– Haluschak sto en meter fra far da de ble truffet av bombene og rakettene. Min far ble truffet direkte, og sprengt i en million biter. Haluschak klarte å ta dekning bak noe metall, og overlevde. Han ble reddet av fiskere, og for ham var krigen over. Også Wollenhaupt slapp mer krig, han skulle nok sendes til en ny ubåt, men hans ble ikke bygget ferdig før krigen var over, forteller hun.
Kiel, 22. juni, 2009
Uta er i Kiel. Det er Kieler Woche, den berømte seilbåtkonkurransen.
Hun besøker Marine-Ehrenmal Laboe. Monumentet ble opprinnelig bygget for å hedre Den keiserlige tyske marines tap under første verdenskrig, men i dag er det også et minnesmerke for dem som døde under andre verdenskrig, og for alle sjømenn av alle nasjonaliteter som døde under krigen.
Ved foten av monumentet ligger U-995. Ubåten er av samme type som U-1060, og ble etter krigen overtatt av det norske Sjøforsvaret, som brukte henne som skoleskip. I 1971 ble hun gitt tilbake til Tyskland, med den forutsetningen at hun ble brukt som museumsskip. Uta besøker ubåten.
Etterpå går hun bort til monumentet. Hun ser flere eldre veteraner legge ned kranser. Det er et sterkt, følelsesladet øyeblikk for henne. Der og da bestemmer hun seg.
Brønnøysund, 27. juni 2017
– Jeg visste at jeg måtte komme hit. Jeg visste at jeg måtte se stedet der far døde, sier hun noen år senere i Brønnøysund. Blikket er fremdeles våkent. Men litt vemodig?
Det skulle ta noen år før hun fikk muligheten. Hennes ektemann var syk i flere år, og hun kunne ikke reise fra ham. Da han døde i november 2016 innså hun at tiden var kommet.
– Det hadde vært så mange tilfeldigheter. Først tok jeg kontakt med turistkontoret, men kvinnen jeg snakket med sa hun skulle undersøke, og lot ikke høre fra seg. Jeg tok kontakt flere ganger, og til slutt fortalte hun at det ikke fantes noen øy som het Fleina ved Brønnøysund, men at det fantes en ved Bodø. Jeg visste at dette var feil. Til slutt ba jeg henne bare om å sette meg i kontakt med noen som kunne skaffe meg en båt for å komme ut til Fleina, forteller Uta.
De satte henne i kontakt med Nordnorsk opplevelse, og Bjørn Erik Jansen.
– Hans respons ga meg inntrykk av at han mente det var interessant. Da ga jeg ham flere detaljer. Og så bestemte jeg meg for at 26. juni ville være rette tidspunkt, sier hun.
– Hvordan var det å komme ut til Fleina, og å legge igjen skiltet?
– Det var sterke følelser. Dette er en mann jeg aldri kjente. Aber, er war mein Vater – men han var min far.
Uta blir ettertenksom.
– Jeg vet hva tyskere gjorde. Og det føles forferdelig. Jeg føler også tristhet for disse mennene som måtte dø og tjene en kriminell mann og et kriminelt regime. Og som lot nordmenn og andre folk i Europa lide så skrekkelig.
Hun har lest mye om det som skjedde under krigen. Om det som skjedde i leirene, som Auschwitz. Hun snakker engelsk, men når vi kommer til dette temaet er det det tyske ordet – Lager – som brukes.
– Foreldregenerasjonen snakket ikke om det. Deres tanke var; la oss glemme det, det er over. Noen nektet til og med for det som skjedde med jødene. Det var mye fornektelse, og den eldre generasjonen ville bare glemme.
Sår som gror
Det var tilfeldighetene som brakte Uta Caresio Brammer til Brønnøysund. Et tilfeldig møte med en lege, hadde det ikke vært for det ville hun kanskje aldri fått se farens endelige hvilested.
– Jeg er forelsket i Brønnøysund. Jeg kommer tilbake. Jeg har en øy på vestkysten av Irland, Achill Island, der jeg kan lege sjelen. Jeg føler litt av det samme når jeg er her. Selv når det var mye regn, som i går. Men i dag, med sol og opphold, er det så flott. Jeg har ikke ord. Jo, jeg kommer tilbake.