Fredag kveld hadde mange samlet seg i Melkvika, like sør for Brønnøysundbrua på Hestøya Sør, for å feire Sankthans.

Feiringen, arrangert av den lokale velforeningen, fikk dessuten storfint besøk. I anledning Torghattfestivalen hadde Oslo-korpset Bestum stasmusikk tatt turen. Korpset, som er knyttet opp til Bestum skole på Ullern i Oslo, er et «veterankorps», og består i stor grad av godt voksne musikanter som spilte i skolekorpset som barn.

Fikk ikke spille i korps

Men ikke alle.

Janiche Andahl er godt kjent i Brønnøysund. Hun har en venn fra Sømna, og har vært på Sør-Helgeland flere påsker og ferier. Men hun er en av dem som ikke spilte i skolekorpset som barn.

– Jeg fikk ikke lov å spille i korps fra foreldrene mine. Det var så mye dugnader og slikt, og det ville ikke foreldrene mine, sier hun til BAnett.

Da hun var tolv år tok hun en avgjørelse.

– Da bestemte jeg at barna mine skulle få spille i korps. Og de fikk de, begge to, sier hun.

Drømmen ble oppfylt

– Så det var noe du hadde ønsket lenge,  å begynne i korps?

– Det var en drøm som ble oppfylt. Da vi hadde barn i skolekorpset fikk vi være med. Så da listet meg over dørkarmen, og det har vært veldig morsomt, ler hun.

En opplevelse for alle

En som er veldig fornøyd med å få korpset på besøk er Olav Ellingsen fra velforeningen.

– Vi har hatt korps her før også, så det er ikke første gangen, men dette var jo veldig flott. Vi er også opptatt av at det ikke bare er de som skal gi oss en opplevelse, men at vi også gir dem en opplevelse, understreker han.

En halvveis røver som dirigent

Arne Sunde er ikke akkurat korpsets dirigent, helt egentlig.

– Jeg er en litt halvveis røver som dirigent, men jeg bruker bare smånoter, sier han, og viser dem frem.

Han har spilt i korps siden guttemusikken som barn.

– Det er lenge siden, flirer han.

Likte seg sist i Brønnøysund

Stasmusikken var i Brønnøysund for tolv år siden. Sunde omtaler den turen som vellykket, og mimrer til konstant regn og fælt vær.

– Vi marsjerte gjennom gatene uten noen som så på oss, men det var så bra at vi hadde lyst til å ta turen igjen.

Vanligvis er korpset på korpsfestivaler i Sæby i Danmark og Barmstedt i Nord-Tyskland. Men det er vært tredje år, så det passet å ta Brønnøysund i år.

Tredve år i år

En annen som har spilt i korps «hele livet» er Karl Erik Tønsberg.

– Jeg gikk på Bestum skole og spilte i korpset. Det må ha vært rundt 1965 tror jeg. Startet som et foreldrekorps, men vi rekrutterer blant folk som har tilknytning til Bestum i Ullern, sier han.

Korpset feirer dessuten storfint jubileum i år; de er tredve år. Og kan nå notere seg å ha spilt ved to festivaler i Brønnøysund. Det spørs om det topper OL på Lillehammer, der de også spilte.

Rodde over fra Brønnøysund

Sankthans i Melkvika er en lang og fin tradisjon, kan Olav Ellingsen fra velforeningen fortelle.

– Hvor mange år er det snakk om?

– Oi. Det har jeg ikke anelse om. Så lenge jeg kan huske. Det går kanskje seksti år tilbake i tid.

At man har likt den idylliske belligenheten er det ingen tvil om.

– Før Brønnøysundbrua rodde folk over med båtene og ankret opp her i vika og feiret Sankthans. Tenk, de kom roende over fra Brønnøysund, sier han.

Håper på kommunal støtte

Ellingsen ønsker å sende et signal til politikerne i Brønnøysund om at velforeninger kan gi mye «bang for the buck» med litt kommunal støtte. Han er, naturlig nok, av den oppfatning at velforeningen Hestøya Sør er et godt eksempel.

– Vi har veldig høy dugnadsånd på her. Brønnøys befolkning får mye igjen for kulturmidler, velforeningen lager mye stier, og alle kan bruke området. Å gi oss penger er en god investering, og vi håper kommunen vil støtte oss. Vi gjør jobben for Brønnøys befolkning. Vi setter også opp mye benker, sier han, og peker ut et antall bare fra sletta han står på.

Det koster imidlertid penger.

– Det med stier koster, det skal være både duk og grus. Vi er avhengige av penger for å legge til rette. Nå nylig har vi for eksempel åpnet en trimkasse på Hestøya Sør.

Han mener velforeningen har et ess i ermet.

– Ofte slutter dugnadsarbeidet når ungene flytter ut. Men her fortsetter de. Her skiller vi oss ut, mener han.