Lørdag 16. desember er det jubileumskonsert på Kred - så å si på dagen etter starten for 40 år siden. Eller er det slutten? Brønnøysunds Avis møtte veteranene der de samles mandagskveldene; i annekset i hagen til Gunnar Pedersen i Sørbyen.

- Er det en jubileumskonsert eller en avskjedskonsert?

- Definitivt en avskjedskonsert, fastslår Gunnar Pedersen.

- Og et jubileum, påpeker Rolf Pedersen.

- 15. desember 1977 spilte vi vår aller første konsert, på kinolokalet. Og den 17. spilte vi på Mosheim, så det var 16. som var ledig.

Endelig punktum

- Er dette virkelig slutten, eller kan vi vente oss nye avskjedskonserter?

- Den er definitiv, sier Gunnar Pedersen.

- I hver fall som dette bandet, sier Rolf Pedersen.

- Det blir ingen gjenforening i januar, forsikrer Sigve Skjelsvik

- Ikke i mars heller, lover Arnt Strømsnes.

- Hvorfor slutter dere?

- Vi blir ikke bedre. Vi er lei av å ikke bli bedre, sier Arnt Strømsnes.

- Greit nå

Sigve Skjelsvik tar en annen vri. Han forteller om nystarten for tre år siden.

- Jeg bor i nærheten, så jeg ruslet ned til Gunnar en tur. Skulle vi ikke spilt en gang til, på Rootsen? Så gikk vi på Kred og så Rolf spille. Så kom Arnt til. Vi har holdt på ganske tett i tre år nå, øvd en gang i uka. Nå er det bra.

- Det ble egentlig lenger enn vi trodde, sier Rolf Pedersen.

- Det er greit nå, istemmer Gunnar Pedersen.

- Vi har hatt det artig i mange år. Nå skal vi ha det artig en kveld til.

Bandet understreker at de fortsatt ikke er lei musikk. Eller hverandre. De kommer til å møtes. På avskjedskonserten på Kred blir det alt fra Shadows-låter til Deep Purple og utvalgte sanger fra hele bandets karriere. Forskjellige gjesteartister også. De røper bare en av dem:

- Freddy Kvalø var en av dem som pleide å bli med oss på tur av og til. Han skal framføre glansnummeret sitt: «Mil etter mil.»

Capri og  gammeldans

De startet i 1977. Etter noen år med pendling opp og ned fra Båtsfjord etablerte brødrene Pedersen seg ned i Brønnøysund for godt. De slo seg sammen med Sigve, Jens Sunde og Arnt, som alle spilte i Groovy. Så var det bare å øve - i det gamle skolehuset på Skogmo. Eggekartonger på veggene ga rett akustikk. Bandet øvde hver dag i ukene og spilte ute i helgene.

- Det var entusiasme! Vi øvde og øvde, skilte oss litt fra de andre, mener Gunnar Pedersen.

Torghatten Band kjempet seg fram i et tøft marked. Prismessig lå de mellom de lokale bandene og bandene fra Trøndelag som enkelte lokale arrangører mente måtte til. Etter hvert fikk de overbevist arrangørene om at de trakk folk.

Forsamlingshusfestene ga dem et fantastisk marked å spille i. Men det hadde sine følger. Et band som ville overleve måtte også kunne spille «Det var på Capri jeg så henne komme» og andre slagere.

- Det var noen låter du bare måtte spille, det var arven etter gammeldansen, fastslår Gunnar.

- Men jeg synes synd på flinke ungdommer i dag. Det er få plasser å spille.

Da diskoteket kom

Så henter Sigve Skjelsvik fram en Torghatten Band-relikvie: Bandets gamle, lille attachékofferten («akkurat plass til en halvflaske»). Den ser helt anonym ut - med unntak for Roskilde 1981-klistermerket (men der var de aldri).

I to små bøker står bandets regnskap. Konsertoversikten viser at bandet spilte mye i 1980-81. Det var andre tider. Bare i Brønnøy kunne de ha tre spillejobber på en langhelg - med masse folk på alle tre. Forsamlingshusene var der folk møttes. Så tok det brått slutt.

- Jeg husker da diskoteket kom. Det gikk ned med en gang, husker Gunnar Pedersen.

- Og folk trodde det skulle bli slutt på festing, slåssing og etterfester når det kom.

Torghatten Band kjempet seg fram. Kom seg til Trondheim, fikk platekontrakt. Men så stoppet det opp. De har tenkt litt på hvorfor.

- Vi ville det ikke nok, sier Skjelsvik, mens resten nikker.

- Albuene var ikke spisse nok, legger Gunnar til.

- Det er litt det samme nå. Alt ligger til rette for å fortsette, det handler bare om hva vi orker, sier Skjelsvik.

- Hva er dere mest stolte av?

- Vi har gitt ut en singel, sier Gunnar og tenker på «Gamle hus»/«Dagen derpå», som kom ut i 1981.

- Egentlig hadde vi stoff til to plater. Jeg husker Da Harald Are Lund spilte oss på radio. Da ble jeg stille, sier Rolf Pedersen.

- Vi fikk god kritikk av Jostein Pedersen, som jobbet i Nye Takter, det er ikke alle forunt, påpeker Arnt Strømsnes.

- Han skrev at vi var Torghatten uten hull! husker Rolf Pedersen.

- Det var også spennende og artig å spille på Rootsfestivalen og Oktoberfest, framhever Skjelsvik.

Glatta og TNT

Bandet spøker med at de har verdensrekord i hasardiøse bilturer. Bandbussene var ikke prioritert. De forteller om de holdt på å kjøre ned en bilsakkyndig som krevde at de tok foten av bremsen da han skulle kontrollere håndbremsen. Eller da de skulle ned en bakke på speilblanka på dekk uten pigger og løste problemet ved å kline bilen inntil autovernet.

- Det var livsfarlig. Men det ble en del bra sjåfører av det, smiler Gunnar Pedersen.

To ganger kom de hjem fra turné uten bil, fordi de hadde stoppet av ulike grunner. Den tredje gangen var bilen blitt avskiltet av Biltilsynet før de kom så langt. (ødelagte viskere, for dårlig håndbrekk - og 42-seters DAF-bussen var bygget om til overnatting…)

- Da den ble avskiltet ville vi låne bandbussen til TNT. Men de hørte aldri at vi banket på. De spilte så høyt, forteller Arnt Strømsnes.

- Vi har opplevd mye sammen. Det blir litt som et gammelt ekteskap. Og vi er fortsatt fire av fem originalmedlemmer, sier Sigve Skjelsvik.

Jens Sunde var også originalmedlem i Torghatten Band, som gjennom årene også har hatt med Idar Furnes, Ivar Johansen, Lasse Ellingsen, Odd Eirik Kristiansen, Audun Berg og Magne Arntsen, i tillegg til Terje Tranaas fra Sambandet som assosiert medlem de siste tre årene.