På første påskedag ble det tradisjon tro holdt høymesse i Brønnøy kirke, med sokneprest Franziska Anna Martha Förster.
Om lag 120 hadde tatt turen til kirka for ikke bare høymessen, men også dåp av to barn, en gutt og ei jente. De to ble ikke døpt helt uten barnegråt, men heller ikke mer enn man kan vente.
Fint å dele dåpen med andre
Lasse Ebbesen og Frida Strand er foreldre til ett av de to, Ragnhild Ebbesen. Dåp i påsken er en fin tradisjon, og Lasse Ebbesen er glad for at de fikk det til under påsken.
– Vi hadde lyst til å få det til samtidig med påske. Det er noe ekstra med gudstjeneste samtidig, og så er det nok lettere for mange å komme når det er ferie, sier han.
Dåpen blir jo ikke så veldig privat, men det synes ikke han gjør noe.
– Jeg setter pris på å få dele dette, smiler han utenfor kirken.
Soknepresten smilte av barna
Etter høymessen skal man etter gammel skikk helle ut dåpsvannet utenfor kirken, på graver, noe to konfirmanter gjorde i år.
Soknepresten nevnte blant annet Jesus, som ikke sendte barna bort fra seg.
– Jesus sa, «la de små barn komme til meg», sa hun.
Og det skulle også bli tilfellet. Ved et par anledninger tok et par småbarn turen bort til alteret, og fikk både Förster og diakon Gry Netland-Ebbesen til å trekke på smilebåndet. Var det et skjevt smil? Kanskje.
– De tok eksemplet ditt om Jesus?
– Ja, det er kjempefint. Jeg synes det var stilig med barnet som løp rundt alteret, smiler hun etter høytideligheten.
Ringen er sluttet
– Barna undrer seg jo også over hva som skjer, og det var også mange veldig flinke barn og unge, som hjalp til med dåpsvannet, tenning av lys. Vi har også fantastiske konfirmanter i Brønnøysund, legger hun til.
Hun er glad i tradisjonen med dåp i påsken.
– I dåpen loves man det evige liv, vi døper dem inn i oppstandelsen. Så helles vannet på graver. Ringen er sluttet, kan man vel si?
Soknepresten snakket i prekenen sin om nettopp Jesus' oppstandelse.
– Øvrigheten ble forarget på denne kverulanten som ikke fulgte deres regler. Så ble han forrådt av Judas iskarot. Med et kyss på kinnet, symbolet på vennskap. Han disiplene hadde satset på, han som skulle være den mye kongen, skulle hab dø nå? Ja, Guds sønn måtte dø, fortalte hun.
Han ble naglet fast for sine ord, for våre synder, fastholdt hun.
– Han lot kjærligheten til oss koste hans eget liv. Dette gjorde han for oss, dette gjorde han i stedet for oss. Han gjorde det for at vi skulle få slippe. Han kjempet seg gjennom dødsriket. Så sto han opp igjen. Da kvinnene kom frem til graven var den store tunge steinen rullet bort, steinen som hadde stengt inne troen. Steinen hadde lagt lokk på alt liv. Mørket ble til lys, døden ble til livet. Jesus Kristus, den korsfestede, sto opp fra de døde, fortsatte hun.
Så:
– La oss gjenta påskehilsenen: Jesus er oppstanden.
– Ja, han er sannelig oppstanden, svarer menigheten.
Så tok man den gamle fine salmen, «Deg være ære».