Ville du sagt dette?
Publisert: 24.07.2009 kl. 14:28 , Endret: 27.07.2009 kl. 10:47
En ting som er ganske spesielt for Sør-Helgeland er at man deler opp "keleisen" til for eksempel "ke dæ går leisen"
Øystein Vangsnes, språkforsker
Språkforsker ved universitetet i Tromsø, Øystein Vangsnes, var innom Sømna mandag og tirsdag for å innhente informasjon om dialekten der. Dette ble gjort blant annet ved å filme sømnaværinger mens de snakker og gjennom spørreskjemaer.
- Vi hadde ei lang liste med setninger som folk måtte bedømme, og så spørre seg om de ville de sagt dette, forteller Vangsnes.
"Vi såg ein svart ein hest", var en av setningene som sto på lista.
- Denne setningen godtok ikke sømnaværingene, men det var ei eldre dame som hadde noen lignende eksempler. Hun sa "Vi ha ein fin ein holme" og "E har ein stor ein fin ein hage". Dette var akkurat den setningsoppbyggingen som jeg var ute etter, sier Vangsnes.
Språforskerens sømnaundersøkelser er en del av et større prosjekt som sammeligner dialekter i Norden. Norge er representert med 100 forskjellige steder, deriblant Sømna, Alstahaug og Hattfjelldal.
- Har du noen eksempler på spesielle ting i dialekten vår, Vangsnes?
- Jeg fikk bekreftet en del ting som jeg har hatt et abstrakt forhold til før, som for eksempel hunkjønnsendelsene "jentår" og "bøttår", sier Vangsnes, som selv er sogning.
- Jeg sier også "ke" og "keleisen", men en ting som er ganske spesielt for Sør-Helgeland er at man deler opp "keleisen" til for eksempel "ke dæ går leisen", humrer Vangsnes.
Diskuter denne saken
Innsendt av gammel nok til å bruke og forstå dialekten 24.07.2009 21:15:18
Hokjønnsord som ender på -æ (jentæ, trillbåræ) har -år i flertall ubestemt og -ån i flertall bestemt, jentår, jentån. Hokjønnsord som ender på -ing (eks.: kjærring) har -æ i ubestemt og -an i bestemt flertall. Kjærringæ, kjærringan. Det er flere eksempler i alle kjønn på dette.
Hva heter ke ("Ke du sei?") og hvor: Ke --- hæn, hvorfor: Ke----før , hvem: Ke ....før nån (generelt) og i valget blant flere: ein, ei, eitt , med subjekt først og predikat etter, i mellom. I vanlig norsk er det motsatt syntaks.
Hvis vi har "ein fin holmi" så er det greitt å si det slik, men hvis vi synes at vi må legge vekt på at den er spesielt fin, og kanskje vår egen i tillegg, føyer vi til en ekstra artikkel, som forteller at utsagnet, i tillegg til den nøkterne beskrivelsen, også har emosjonell verdi for den som sier det. Forstå det slik: Blant alle fine holmer er denne spesielt fin, etter min mening. "Holmi" er forøvrig et hannkjønnsord som ender på -i i ubestemt entall og -in i bestemt entall (flere: ein høggstabbi, oksi m.m.) og disse får, lik hokjønnsord som ender på -ing,
-æ i ubestemt flertall og -an i bestemt flertall.
En annen viktig misforståelse:
Seriøse språkforskere sier at Sør-Helgeland ikke har tonem, og følgelig ikke hører forskjell på dette fenomenet i norsk. Dette er feil. Det er riktig at vi ikke skiller mellom bønder og bønner, men i enstavelsesverb har vi tydelig toneforskjell mellom infinitiv (lav tone) og imperativ (høyere tone) , slik Mandarin også er nødt til å ha det i sine likt uttalte enstavelsesord.
Til Vangsnes vil jeg si: Forsk mens det ennå er tid! Etter at sentralskolene kom ble ungene med gammeldiaktene mobbet og det førte til at dialektene ble vannet ut, og de som ennå vedstår seg at de vet forskjell på akkusativ og dativ blir færre og færre. Ett eksempel: I de nye kartnavnene på Sør-Helgeland er f.eks. Toft (akkusativ) blitt forandret til Tofte (dativ). Dette er, og har alltid vært, en travel handelsplass med trafikk fra og til, og det nye navnets kasus tåkelegger dette stedets historie. Tofte, derimot, ved VIkasjøen på østsiden av Færsetelvas utløp, på Vega; er en forlengst nedlagt og ubetydelig husmannsplass, som nå er slåttemark, og her er det så absolutt dativ. Få inn igjen disse viktige distingsjonene på norgeskartet!
