Med rundt 70 deltakere var 1. mai-toget i Brønnøysund et av de større de senere årene. Selv om mange ikke går i tog, så har 1. mai sin plass som en kampdag for de som vil bruke den. Den er en tradisjon som peker tilbake til samfunnsbrytninger som bidro til at overskuddet av industrialiseringen ble jevnere fordelt.

1. mai har også vist seg som dag som også andre enn fagbevegelsen fyller med sitt innhold. Frp-ere har profilert seg (hvem husker vel ikke mediegeniet Carl I. Hagens 1. maitale bak politiskjoldene som blitzerne pepret med egg), mens bøndene har vist sin sosialdemokratiske ambivalens med å veksle mellom togdeltakelse og demonstrativ ikke-deltakelse. Men først og fremst markeres dagen av sosialdemokrater og fagbevegelse landet rundt, og enten man er enig eller ikke, så er det en dag som har sin symbolverdi og berettigelse.

I Brønnøysund handlet årets paroler om styrking av arbeidsmiljøloven, nei til søndagsåpne butikker og asylbarna – «få våre barn heim igjen». Med den siste parolen knyttet arrangørene seg også til 1. mai som dag for internasjonal solidaritet. Så får det heller være at mens millioner av mennesker internasjonalt bare ønsker seg en jobb, så kjemper norske arbeidstakere mot å jobbe på søndag. Slik blir frontene i en verden med store forskjeller.

Leder, Brønnøysunds Avis lørdag 2. mai 2015