Valget av nytt registerbygg er flyttet vekk fra kommunestyret og folkemøter og inn på et møterom på Brønnøysundregistrene. Tre direktører og én ansatt skal ta valget, som deretter skal velsignes av næringsministeren og departementet.

Vesentlig er det også å ha med seg at beslutningen her ikke bare angår hvor stort bygget skal være og hvordan kontorene skal se ut. Her skal registrenes styringsgruppe blant annet bestemme hvor i Brønnøysund bygget skal stå, hvordan det skal se ut, hvordan parkering skal løses og hvordan bygget eventuelt skal bidra tilbake i lokalsamfunnet.

Så får kommunestyret anledning til å komme med innspill hvis tomten bygget skal reises på trenger omregulering. Hvis ikke får kommunen kun ta stilling til om bygget skal få byggetillatelse eller ikke. Det skal naturligvis mye til før et kommunestyre sier nei til Registrene. Politikerne vil føle et press for å strø sand på Brønnøysundregistrenes egen avgjørelse.

Når det som i utgangspunktet skal bli et offentlig signalbygg i Brønnøysund skal bygges så burde man kunne forvente en større grad av medvirkning fra både innbyggere og folkevalgte. Men når man velger en slik anbudsform – der både tomt, utforming og selve byggearbeidet er pakket inn i samme totalpakke, så må det nesten bli slik.

Offentligheten får ikke engang se de tre tilbudene som det nå står mellom, som kun er sett av noen få på rådhuset. Registrene sier de er nødt til å be tilbyderne om å være tilbakeholdne med skisser fordi dette kan ødelegge både for tilbyderne selv og for registrene som kjøper. Vi greier ikke helt å se hvordan selve skissene av hvert foreslåtte bygg på tre helt forskjellige tomter i byen – som allerede er kjent – kan gi noen av tilbyderne eller registrene en bedre eller dårligere forhandlingsposisjon.

Registrene skal vurdere tilbudene basert på byggets egnethet (60 prosent) og pris (40 prosent). Det er svært vanskelig å forstå hvordan disse to kriteriene kan rokkes ved at folk får lov å se tre alternativer som viser hvordan tre områder i sentrum skal se ut i framtiden. For hvis det er slik at denne formen for anbud totalt utelukker at byens befolkning får komme med innspill, så burde man valgt en annen vei – for eksempel ved å kjøpe og fastslå tomt på forhånd eller ved å kjøre arkitektkonkurranse som første del av prosessen.

Brønnøysundregistrene skylder på jusen, men har selv ikke tatt noen initiativ til å oppfordre tilbyderne til åpenhet. De kunne valgt en annen anbudsløsning eller avtalt seg imellom med de tre tilbyderne at offentliggjøring av forslagene var greit.

Nå sitter vi igjen med en prosess hvor en liten krets innenfor Brønnøysundregistrene tar denne store avgjørelsen for byens ansikt alene. Det tjener Registrene til liten ære som samfunnsaktør lokalt.